George Bush

Av Pål Emil Engh

Jeg sitter på jenterommet til Lona og ser på en ekstra nyhetssending. Det er ganske koselig. Det hadde vært betraktelig mer morsomt hvis Lona hadde vært her også. Men hun er på snowboard ferie sammen med alle sine fine venner et sted i Europa. Jeg ble hjemme. Og nå sitter jeg her, omringet av plakater og bøker, og ser på nyheter. Det er direktesending fra FN-bygningen. Og jeg hører telefonen ringe et sted i det store huset. Jeg lar den ringe. Det er vel noen andre her i huset også? Eller er det ikke det? Er jeg alene? Jeg blir i tvil. Er ikke foreldrene hennes hjemme? Jeg går en tur i det enorme huset. Jeg står midt i en av stuene og ser på bildene på veggene når telefonen ringer igjen. Og der henger det en telefon, borte ved døra. "Hallo?" Det er George Bush. Han ringer fra Det Hvite Hus. Han lurer på hvorfor jeg skriver. Jeg svarer:

"Vel, jeg skriver ikke for noen spesiell grunn, nei. Fordi jeg er forelsket? Nei. Hvordan kan jeg svare et slikt spørsmål? Om det er noen dyp mening med det? Nei, det finnes ikke. Du kan ikke spørre om det er en dyp mening uten å vite, du må vite, bare du kan si det. Jeg er inget Orakel, som vet svaret på en hver ting, et spørsmål. Du må vite selv. Om jeg ser meg selv som en åndelig leder, en slags type guru? Ja, en slags. Det er vel derfor du stiller meg alle disse spørsmålene? Hæ? Er det ikke? For å få et svar? Hæ? For du er ikke i stand til å tenke deg noe selv. Håper jeg ikke spolerer det hele for deg, min venn. Fred er ei det beste, vet du. Det blir aldri fred noen sted. Hvite fredsmeglere bærer blå skjerf på nyhetene her i Norge, men det hjelper ikke. Og hvis du virkelig vil se hvor fantastisk en kvinne kan se ut, se Marilyn Monroe i "The Misfits". Og det bryr meg ingenting om du går til krig mot Irak. Det har ingen virkning på meg! Jeg vet ikke om det er negativt? Det betyr ingenting for meg! Jeg er jo en oppegående fyr, derfor burde jeg demonstrere mot krig. Men hvis det blir krig i Irak, så gjør det meg ingenting. Fordi det er ikke viktig. Hva er viktig i nyhetene? Ser du på nyhetene, George? Det er like store oppslag om den nye Bond-filmen og Orderud-drapene. Hvis krigen angikk meg, da ville jeg kanskje brydd meg! Men nå tenker jeg mest på Lona, kjæresten min, hun er på ferie. Har du noen kjæreste, George?"

Han forteller at han er gift med sin kone. Og mens jeg står der midt i rommet med den lange telefonledningen og hører Bush fortelle om sin kone, kommer jeg på noe.

"Du, Bush. Nå mens jeg har deg på telefonen, hva er galt med Nestlé, sjokoladeprodusenten? Kan noen si meg det? De lager mye bedre sjokoladepålegg enn andre produsenter. Så hva er galt? Hvis det er så fælt med Nestlé, hvorfor er det da ikke en gruppe mennesker som går sammen og stopper dem. Slik som de nå prøver å stoppe krigen din. Nedlegge Nestlé. Akkurat som politikerne fratar P4 konsesjonen til å sende på lufta. Kan ikke noen ta fra Nestlé konsesjonen til å lage sjokolade?? De får jo til alt annet, for eksempel Grand Prix, eller nyttårskonserter fra Wien. Eller er det bare underholdningen dere mennesker er ute etter?"

Bush spør meg om jeg er imot en krig i Irak.

"Jeg vet ikke hva jeg er imot, eller hva jeg mener. Jeg sitter ikke akkurat i spenning å venter på en mulig krig i Irak. Jeg kan ikke sitte å vente. Noe må skje nå. Det må skje noe hele tiden. Jeg har dårlig tålmodighet. For ingenting kan gå fort nok. Men jeg vet at du ikke kan stoppe en krig bare ved å kle deg pent. George, har du sett de som sitter i FN, de har på seg grå dresser. Det ser ut som om de er i konfirmasjon. Slikt kommer det ikke noe ut av, de skulle hatt sabler, blanke hjelmer og drakter fulle av tunge medaljer. Eller du kan ikke sitte i ring og brenne lys. Og jeg kan ikke si jeg er likegyldig til alt. For ting opptar meg. Det er kanskje derfor jeg skriver. Jeg kan ikke styre meg selv. For jeg har en..."

George avbryter meg. "Det var fint å snakke med deg," sier han. "Takk, min venn." Så legger han på.

Jeg går tilbake gjennom huset, gjennom rommene. På rommet til Lona finner jeg skateboardet hennes og triller ned til Prix og kjøper en øl, forundret over at ikke engang den amerikanske presidenten kan forklare meg hva som er galt med Nestlé. Om to dager kommer Lona hjem igjen.