Odé til dataprosjektet

Kåseri av Anja Palmer Skagestad

Det finnens lærere (og folk i ledelsen) som nærmest holder på besvime av ren ekstase hver gang man nevener ordet; dataprosjekt. Ja, det er nesten så de hopper opp og ned og klapper i hendene. Hvis du attpåtil slenger på ordet it’s learning, er ekstasen et faktum, ja den kan nesten sammenliknes som en narkomans forkjærlighet for narkotika.

Også har vi de som får brekninger når de hører dataprosjekt. De som ser rødt når de hører ordet it’s learning. Selv tilhører jeg denne rasen. Jeg her nettopp klart å bli fortrolig med dataen, særlig på norsktentamen da man ikke lenger må kladde for så å føre inn. It’s learning derimot er for meg som en rød klut er for en okse, provoserende!

Det er jo så enkelt sier it’s learning diggerne, mens de fryder seg over hvor fantastisk den nye teknologien er. Enkel? Fnyser vi hatere, eller elever som vi også blir kalt. For det er nemlig ikke så enkelt å finne frem til en side, som en gang i uka ikke kommer opp eller er feil med.

Men det er når lærere sier: ”gå inn på it’s learning” at blodet virkelig koker. Særlig hvis det står:” i dag skal dere gjøre oppgave 3b og 4-8 på side 12 i læreboka.” Kjære lærere det tar toppen 10 sekunder å gi den beskjeden muntlig, ti sekunder!!!!!!! Vet dere egentlig hvor lang tid det tar å komme inn på it’s learning??? Først må man slå på dataen (tar ca. fem minutter), så må man kaste seg over stikkontaktene (de få som finnes i rom uten togskinner), for får man ikke stikkontakt, stirrer bare dataen på deg med et tomt svart blikk. Deretter må man inn på nettet (dette tar også ca fem minutter siden vi har snegler til maskiner) og hva møter oss når siden endelig kommer frem? Jo, den lystige meldingen: ”denne siden kan ikke vises”. Kan jeg få lov til å gjenta at det tar 10 sekunder og et helt hav av mindre frustrasjon å si den meldingen muntlig????

Men la oss si at vi kom oss innpå it`s learning , og skulle printe ut et lite yndig hefte på 13 sider om en eller annen død person. Hva ville skje da? Jo, først må man laste ned siden, hvis man er heldig skjer det raskt, hvis ikke kan man bare sitte der å råtne. Så skal man printe ut, noe som pleier å gå fort å smertefritt hvis ikke:

a. det ikke finnes ark igjen

b. lite toner

c. printeren sitter å blinker en eller annen merkelig melding, som ingen ved sine fulle fem forstår.

Igjen kjære lærere hva med å dele ut heftet? Dere har vel ikke glemt den kunsten helt, har dere vel?

Og hva er dette tullet med lærebøker på nettet? Hvem idiot fant på det? For ble det enklere? Nei! Lærte man mer? Nei! Ble man frustrert og stresset? Ja! Hadde man lyst til å slenge dataen ut fra et vinduet i plaza, helst toppetasjen, for så å håpe at en datanerd ville få den i hodet? Ja! For det må jo til å med ledelsene være enig i at lærebøkene ble en flopp. I hvertfall i fjor da vi skulle ha lærebok på nettet i samfunnslære og geografi. For hva ble resultatet? Jo, i samfunnslære fikk vi låne bok av skolen, mens i geografi ble det rett og slett bare kaos. Og er det kanskje ikke litt dobbeltmoral å snakke varmt om lærebøker på nettet, når det henger en avisartikkel ved biblioteket, hvor det står at man lærer mindre av å ha bøkene på nettet?

Leste forresten en sak i VG her om dagen om at data skaper kroniske lidelser hvis man ikke oppfyller fem krav (riktig stol, riktig bord, riktig mus, nedsenket skjerm, inneklima) fem krav som skolen ikke akkurat oppfyller. For det er jo ikke akkurat en hemmelighet at de stolene og bordene vi har på skolen ikke akkurat er topp standard, og det er ikke akkurat frisk fjelluft man puster inn i når man kommer inn i et klasserom. Enda verre blir det nå som skolen har sluttet å dele ut paracet, for en data er ikke akkurat hodepinedempende, heller omvendt.

Men man skal ikke være altfor kritisk, tross alt så var jo dataprosjektet godt ment, og det hadde nok vært ganske vellykket hvis:

a. man oppfylte de fem kravene (riktig stol, riktig bord, riktig mus, nedsenket skjerm, bedre inneklima)

b. bedre opplæring i data. Det holder ikke bare å dele ut en data å si: ”her har du en data håper du forstår den etter hvert, men vi gidder ikke å lære deg hvordan man bruker den, det får du finne ut selv.” ikke akkurat oppmuntrende ord for en skoleelev som ikke har fått Word inn med morsmelka, og knapt vet hva en fil er.

c. At ”mennene på loftet” faktisk prøver å reparere dataen i stedet for å si: ”kjør skiva”, når de ikke engang har sett på maskinen og det er batterien det er noe galt med.

Til slutt vil jeg bare si til:

-Ledelsen: Værså snill å slutt å glorifisere dataprosjektet så mye, det er ikke så vidunderlig som dere skal ha det til, og prøv å gjør noe med inneklima.

-Lærere: ikke glem at beskjeder kan gis via munn og talespråk. Det er viktig å bruke de ordene man kan så man ikke glemmer og blir stum. It’s learning er forresten ikke alfa og omega.

-Elever: hold ut og kjøp paracet!