Fjellstrand Rundt - en udelt fornøyelse

Kåseri av Linda Bjørkli

Jeg trodde at Fjellstrand ikke lå så langt unna Nesoddens urbane sentrum, Tangen. Det var helt til jeg selv stod der en tidlig morgen, og det lenge så ut til at jeg måtte gå hele veien fra derifra og hjem. Uff. La meg fortelle.

1. Tidlig en søndag morgen, klokka er 05.50. Jeg har vært på Halloween- fest på Midtveien, og har tenkt meg hjem med bussen. Ute er det iskaldt, og jeg ser ikke ut. Som seg hør og bør, var jeg utkledt som noe aldeles grusomt og ikke minst ubeskrivelig. Håret mitt hadde jeg farget for anledningen, meningen var at jeg skulle bli mørk og mystisk, men det ble heller temmelig grått og stort. Når jeg i tillegg tuperte det kraftig, sier det seg selv at det ikke så ut. Den grelle sminken som jeg trodde jeg hadde fjernet, var egentlig bare gnidd utover, og kostymet mitt, som tidligere hadde varmet så godt, skulle vise seg så bli i tynneste laget. Utgangspunket var begredelig, med andre ord. Men jeg skulle hjem.

2. Uten å ha den fjerneste ide om hvor jeg egentlig skulle, labbet jeg av gårde denne morgenen mens noen andre sov godt innendørs. Høyre eller venstre? Jeg gikk mot høyre, og kom til et kryss. Ingen busser går fra Midtveien på denne tiden av døgnet, så jeg måtte ned til Moghal, ble jeg fortalt.

3. Høyre eller venstre? Tja, venstre hadde jeg hørt løse rykter om. Men det stred mot min logiske sans, i og med at jeg fast bestemt mente at jeg ville komme til Alværn om jeg fortsatte mot høyre. Like fullt spaserte jeg mot venstre, for jeg stoler heller på lokalkjente i slike situasjoner. Vinden røsket godt, det skal være sikkert. Ikke ett menneske var å se, og ingen biler kom. Det var nesten vemmelig stille, om vi ser bort i fra en elv/ foss/ bekk som ga fra seg noen voldsomme drønn.

4. Fjellstrand skole. Hipp hurra. Her får jeg for første gang øye på en bussholdeplass, og klokka er ikke mer enn 06.10. Dette så bra ut, helt til jeg sjekket rutetabellen. 10.26 eller hva det nå stod. Det kunne ikke stemme- denne holdeplassen skulle jo vitterlig være redningen min? Og Moghal? Finnes ikke her, nei. Noget fortvilet begynte jeg å gå litt frem og tilbake, det slo meg at jeg skulle stolt på min egen intuisjon. Jeg hadde vært innom Betania før jeg bestemte meg for å løpe til Alværn i håp om å rekke en buss- der går dem i hvert fall oftere. Å reke rundt på Fjellstrand en tidlig søndagsmorgen anbefaler jeg ingen, i sær ikke når det er mørkt og kaldt.

5. Tungen henger som et slips når jeg her sliter i motbakke. På det tidspunktet kunne jeg løpt inn på Midtveien igjen og blitt der til bussen min gikk, men så smart var ikke jeg.

6. Forbi Midtveien, nå gjaldt det bare å finne ”sivilstasjon” som jeg mente det het den gang jeg var liten. Men ingenting skjedde, det var mørkt, ikke en eneste lyktestolpe. Skogen som omkranset meg var heller ikke innbydende, og vinden var særs brysom. Jeg er heldigvis bestemt, så jeg ga ikke opp. Og jeg løp og løp og løp. Hvorfor jeg løp så mye, vet jeg ikke, men jeg hadde nok et håp om å rekke en eller annen buss.

7. Jeg så etter hvert en lyktestolpe og noen hus. Akkurat der og da følte jeg meg utrolig lykkelig, og kanskje kan den følelsen bare sammenliknes med hva Robinson-deltakerne føler når de etter 35 klamme dager får en iskald cola på boks. Inne sov de kloke menneskene, mens jeg var på vei mot Alværn. Eller var jeg det? Jeg begynte å tvile etter at jeg hadde passert tegnene på liv. Hvis dette var veien, da ville jeg sannsynligvis ha obskønt mange kilometer igjen. Ja, kanskje flerfoldige mil?

8. Tankene om at jeg kommer til å ende mitt liv et sted på Nesodden som jeg ikke helt har navnfestet får meg i dårlig humør. For det har gått opp for meg at jeg har tatt feil vei, eller at Nesodden faktisk er større enn jeg noen gang har trodd. Hva som er verst, vet jeg ikke. Men jeg fortsetter å gå, det er ingenting annet å gjøre. Minidiscen lot jeg uheldigvis ligge hjemme, og jeg har to mobiltelefoner med meg. Den ene som har strøm, har jeg ikke penger på. Den andre har penger, men ikke strøm. Ikke går det an å bytte om på sim-kortene heller.

9. ”Her har jeg vært før,” tenkte jeg. Nå ser jeg navnet på en vei- Kirkeveien. Hvor i all verden er det? Ved Nesodden Kirke? Med ett begynte det å demre, for selv om jeg ikke kjenner meg 100% igjen, er jeg helt sikker på at jeg har vært her før. Jeg resonnerte meg frem til at jeg og en venninne av meg kom ut på denne veien i første klasse når vi gikk den berømte turen fra Fagerstrand og ikke kom oss til skolen igjen. Jeg har altså gått meg bort mer enn én gang før, ja. Da vet jeg også at det ikke er langt igjen til der nevnte venninne bor.

10. Til alt hell kan jeg skimte Kiwi, og starter innspurten. Målet må da være å rekke halv åtte bussen, mente jeg, for klokken kunne vel være omtrent fem på halv. Perfekt. Nå begynte jeg å bli i godt humør, og kulden merket jeg nesten ikke noe til.

11. Jeg når omsider bussholdeplassen, og sjekker klokken. Den viser ikke mer enn tre på syv, så jeg har løpt/ gått fort. Men uheldigvis skulle det vise seg at jeg ville bli strandet mer enn en halvtime, for det er søndag og det går ingen båt klokken åtte. Påfølgende time brukte jeg på å fryse, spille snake på mobilen, vurdere å besøke kirkegården og gå noen ganger fra den ene holdeplassen til den andre. Kanskje er dette den mest langdryge og ikke minst bitende kalde timen i livet mitt så langt? Den kjedeligste av de kjedelige timer jeg har hatt på skolebenken hittil er som et heidundrandes kalas å regne i forhold. Uansett nektet jeg å gå resten av veien hjem, for jeg har tidligere brukt mange timer på samme strekning.

12. Bussen kommer, jeg føler meg som et vrak og kommer så vidt på bussen uten å knekke sammen, for bena var så frosne. I løpet av den turen klarer jeg å miste en del av pengene mine, men når jeg kom hjem, var det lite viktig. Jeg hadde overlevd det jeg en stund trodde skulle bli min bombesikre død. Herlig. Alværn, du liksom…det er et helt annet sted.

I ettertid har jeg fått vite at jeg faktisk var på rett spor når jeg var ved Fjellstrand skole, hadde jeg fortsatt samme veien hadde jeg kommet meg hjem i ok tid, og jeg hadde sluppet den gressende unødvendige turen!