Den evige fotgjengeren

Kåseri av Anja Palmer Skagestad

God dag mitt navn er fotgjengernes sitt helvete! Alle fotgjengere og bilister, pris gud og sønnen hans for at jeg ikke er på veien. Jeg ville antakeligvis ha kjørt dere ned, for så å rygge på dere når jeg skulle sjekke om dere overlevde påkjøringen. Jeg kan ikke skjønne hvordan det er fysisk mulig å holde seg på riktig side av veien, vi snakker her om en fil som er to meter brei, ja knapt det. Vrir du rattet litt for mye til venstre så får du plutselig et litt ublidt møte med en lastebil eller noe liknende. Nei, takke meg til det å kjøre båt, for der har du jo et helt hav å ta av.

Men det er jo litt sårt da når venner og bekjente kjører forbi, tuter og gliser med sitt jeg-har-nettopp-fått–meg–lappen-og–se–hvor-flink-jeg-er gliset. Mens jeg humper av gårde på apostlenes hester. Trøsten får vel være at de får den jeg-beveger-meg-aldri magen mens jeg får fantastiske flotte leggmuskler. (en bitter trøst).

Det er i slike stunder jeg skulle ønske at man bare våknet en dag, og så kunne man kjøre bil. Dessverre så finnes det sånne mennesker. De som har et medfødt biltalent, noen kaller dem gutter, jeg kaller dem bare #%&&#£$£. (lukter litt misunnelse her ja) for det virker jo litt deilig å faktisk ha litt interesse for en kjørende skraphaug med fire hjul. Personlig sovner jeg bare jeg ser en motor, får litt for mange assosiasjoner til fysikk og en tørr lærer som prøver å fortelle meg hva fart er.

Men problemet er at har du ikke lappen i vårt samfunn i dag, ja da blir du svært hjelpesløs. Særlig i et land som består av 90% kuer og jorder og 10% mennesker og byer. Det er jo ikke akkurat så veldig kult å bli kjørt på jobb av opphavet (les. mor og far) i en alder av 30. Så man kan jo si jeg fikk litt panikk, særlig i fjor, da den ene etter den andre fikk lappen. Personlig ble jeg sjokka. Her går du rundt og tror at det er få som øvelseskjører og så viser det seg at nesten alle er skapøvelseskjørere, som nå har lappen på innerlomma. Det er da man kjenner angsten komme smygende, for jeg har jo aldri øvelseskjørt før. Ja, det er faktisk så vidt jeg har sittet i forsete. Det var da jeg bestemte meg for at nå skulle jeg bite tenne sammen og sette meg inn i en blikkboks å lære meg dens magiske knapper.

Så jeg satte meg inn i en bil og føler meg veldig optimistisk, da jeg plutselig får en åpenbaring. Jeg trenger da virkelig ikke å ta lappen ennå, jeg har jo massevis av tid. Jeg skal jo ut å se verden og der ute i verden går det jo både tog, busser og drosjer. Ikke noe stress. Dessuten bør jeg av hensyn til fotgjengere heller vente til man får sånne bilsimulatorer hos hver eneste kjøreskole. Så jeg gir meg selv en tidsfrist på 12 år. Det vil si at innen 2014 skal Anja være den stolte eieren av et førerkort.

Og godt er det, for jeg er nemlig stygglig redd for at hadde jeg fått lappen nå hadde jeg rånt rundt i Drøbak, og er det noe jeg virkelig ikke kan fordra så er det rånere. Dessuten så hadde råning fått store konsekvenser for lommeboka min, for bensin er jo ikke akkurat gratis. Og så har jeg kommet på en ting til, som gjør at det å ikke ha lappen ikke er så sårt. Nemlig det at når de andre på russebilen min krangler om hvem som må kjøre russebilen, kan jeg bare krølle meg bak i baksete og drømme søte drømmer, mens en stakkars jævel må kjøre mil, etter mil, etter mil. En evig fotgjengers søte hevn.