Skal det være ei grilla rotte?

Kåseri av Anja Palmer Skagestad

Regnet siler nedover noe man kan kalle et primitivt skjul. Inne i dette skjulet befinner det seg noen stakkarslige mennesker. De er på sultens rand og i all sin nød knasker de biller. Du kan høre rottene krafse utenfor og se giftige tusenben snidde bare legger. Det høres ut som en scene fra den tredje verden, men disse menneskene er faktisk statsborgere i verdens nest rikeste land. Men hvorfor har de det så fælt? Ett ord: Robinson- ekspedisjonen!

Kan noen vennligst forklare meg hva som er så forlokkende med å bli satt i land på en øde øy med 15 fremmede mennesker som du har ingen garanti vil like deg, for så å slite å streve med oppgaver som har null mening foran øynene på tusenvis av kikkere som bare venter på å se deg bli driti ut?

Kan noen forklare meg hvorfor det faktisk finnes mennesker her i verden som frivillig vil sulte, leve primitivt og ete biller for kanskje å få en kvart million?

Er det virkelig så kult å risikere å få aneroksia/bulimi for å få en opplevelse? Kunne de ikke i stedet dra å utforske spennende land? Er det ikke mer spennende, lærerikt å utforske nye steder, enn å prøve å vinne en stafett på en øde øy i det indiske hav?

Hva er det som er så fantastisk med å drite i et hull i bakken mens en skorpion klatrer oppover leggen din og ti mygg holder en fest i det venstre øret ditt?

Jeg vil nok aldri finne svar på disse spørsmålene rett å slett fordi jeg er for glad i min komfortable hverdag. Jeg liker at når jeg er sulten kan jeg gå bort til kjøleskapet og hvis jeg ikke har det jeg har lyst på kan jeg gå på nærmeste Rimi. Jeg liker å kunne synke ned i en myk sofa å høre på musikk. Jeg liker følelsen av varmt rennende vann og lukten av såpe. Jeg liker den bløte sengen min når jeg er trøtt. Jeg liker telefonen.

Jeg liker ikke å sulte for så i ren nød spise biller og grilla rotte. Jeg liker ikke å synke ned i våt sand og alt jeg hører er øresus. Jeg liker ikke følelsen av kaldt rennende regnvann og lukten av skitt. Jeg liker ikke stikkende palmeblad når jeg er trøtt. Jeg liker ikke den tilværelsen de fører på Robinson, kall meg bortskjemt, kall meg lat, robinson tilværelsen kan du ha for deg selv.

Kanskje svaret er at vi i all vår luksus savner litt nød? Vi savner det å ikke ha det komfortabelt, det å slite for føden. Det å fly rundt etter en rotte er ikke lenger nødvendig i de flestes vestlige hverdager fordi vi nå har ferdig slakta kalvefilet i frysedisken. Men kanskje det er nødvendig for vår psyke? Vi vil streve litt for føden, sulte. Få et avbrekk i hverdagen.

Men en ting er jeg sikker på, og det er at den lokale befolkningen som befinner seg i nærheten sikkert holder på å dø av latter. De må da synes at disse raringene fra nord er helt koko. For dem er det nok helt ulogisk at folk frivillig vil bli satt tilbake til nærmest steinaldertid bare for å få en opplevelse. En opplevelse sammen med verdens giftigste slanger, farlige edderkopper og fisker bare for å gjøre en haug av idiotiske oppgaver som en dressert loppe på militærleir.

Men en ting er sikkert tv 3 fryder seg sikkert over at de får tak i mennesker som faktisk skjønner meningen med dette, for på den måten blir tv 3 rikere og rikere samtidig som at deltakerne blir tynnere og tynnere.