Når man ikke har evner i gymnastikk

Kåseri av Linda Bjørkli

… ser det ut til at man har et problem. Foreløpig har gymnastikktimene mine bestått av én ting, nemlig det å ikke lykkes. Jeg er kjent med å ikke klare selv de mest elementære ting, og for noen måneder siden begynte det å bli ganske frustrerende. Etter et ukjent antall år med gymnastikk ser jeg ikke ut til å ha avansert fra nivå en, om noe slikt finnes. Det er i og for seg ganske merkelig når man tar i betraktning at jeg har prøvd absolutt alt. De eneste som jubler når jeg scorer i fotball, det er motstanderne. Jeg har prøvd meg på alt, deriblant 500 meter firsprang, tredoble saltomortaler, og både høyde og maraton uten tilløp, ennå uten de helt store resultatene. Når jeg ellers lykkes med absolutt alt jeg gjør, blir det selvsagt desto mer plagsomt å ikke lykkes med gymnastikk. Av den grunn bestemte jeg meg ved juletider i fjor for at faget skulle bli min arena for forbedring i det nye året. Før terminen startet gjorde jeg alle forberedelser korrekt: Jeg ønsket meg hvite gymnastikksko, en pulsmåler og tettsittende turndrakt til jul, og jeg lovte at jeg skulle løpe en halvmaraton hver dag i juleferien. Nå skal det sies at det siste ikke gikk så overveldende bra, men viljen var det ingenting å si på! Min enkle og geniale plan for mitt siste semesteret med ”terror i kommunal regi” gikk ut på å imponere alle; læreren, medelevene og vaktmestrene som tusler rundt i salen. Men til tross for den energiske innstillingen jeg hadde, gikk det allikevel på trynet, selv om man ikke kan klandre meg for det. Turning har jeg aldri hatt anlegg for, og så vidt jeg vet, skriver dette anti- anlegget seg tilbake helt fra vikingtiden av. Det faktum at jeg er klønete og lite spenstig passer dårlig sammen med gymnastikkens bærende idé, nemlig lærerens forherligelse av de spretne elevene, du vet- de som uten problemer passerer 2,20 i høyde, utfører de mest fabelaktige skihopp uten tilløp og til slutt runder av timen med en kjapp maraton. Slike gymnasiaster vil tydeligvis gamle Norge ha, men det er bare så synd at ikke alle helt passer inn i denne formen.

Jeg har hørt at gymnastikk er et praktisk- estetisk fag, og det forundrer meg kraftig. Til nød kan jeg gå god for det praktiske aspektet, forutsatt at man for eksempel har valgt rytmisk sportsgymnastikk som levevei. Men her stopper det også, til tross for at lærerne unisont remjer om viktigheten av å tilegne seg god kondisjon eller styrke. Hvorfor gjør de egentlig det? I et helt år hadde jeg det som kalles ”eldre historie” på skolen, og ikke én eneste gang hørte jeg snakk om organiserte timer med tvungen gymnastikk! Til tross for at steinaldermenneskene ikke tok pulsen og bevisst gikk inn for å løpe et bestemt antall mil per uke, tyder ingenting på at de var i dårligere form enn det moderne mennesket. Merkelige saker.

Om det er slik at gymnastikk ikke er spesielt praktisk, er det desto mindre estetisk. Noen vil nok benekte dette og argumenterer med at idretter hvor man uhemmet deler ut stilkarakterer åpenbart er estetiske. Ja, det kan stemme, men sport er bare estetisk på høyt nivå, ikke når vi andre gjør fortvilte forsøk. Estetikkaspektet i gymnastikktimene er i hvert fall syltynt, for hvor vakkert er det egentlig når Kolbjørn på 1,12 meter og 93 kg prøver seg på 1,70 i høyde uten tilløp? Senest for noen uker siden overvar jeg det som også er et lavmål innen for skjønnhet i gymnastikkfaget: Klassen min og jeg skulle lære oss å danse. Ikke hva som helst, må du vite. Nå skulle vi ta et dypdykk ned i kulturarven vår og lære norske folkedanser. Femten attenåringer som aldri danser slikt for fornøyelsens skyld liknet mest av alt på en saueflokk som gjorde mer eller mindre halvhjertede forsøk på å følge fårehunden. Og det som minnet mistenkelig mye om en norsktime om romantikken i praksis, var en total katastrofe. Folkedanser er nok pent å se på når bunadskledde folk som faktisk behersker grenen utfolder seg, men ikke ellers.

Gymnastikkfaget er som skapt for klasseskiller! Det er å betrakte som en fesjå, en makaber form for utstilling hvor hver enkelt elevs prestasjoner blir godt synlig for klassekamerater og lærer. Alle ser jo at Petra bommer på bukken og at hun lander akkurat så mye til høyre for den at resultatet etter gymnastikktimen er gips fra skulderen og armen ut. Dersom ikke Petra i utgangspunkter er annet enn anonym og lite populær, vil hun ikke etter timer som den ovennevnte øke statusen, for å si det sånn. Jeg tror ikke dette er i landsfaderen Gerhardsens ånd. Hadde han egentlig visst hvordan gymnastikken skaper klasseskiller, ville han ikke nøyd seg med å snu seg i graven, han hadde nok gjenoppstått og grepet inn.

Karakterene i gymnastikk fastsettes etter en norm som på ingen måte tar hensyn til den enkelte elevs prestasjoner. Jeg har merket meg at vi til stadighet får utlevert skjemaer med tester vi skal utføre, og som regel følger en skala under hvor vi kan se hvor godt resultatet egentlig er, en slags målestokk, kan man si. Blant alt jeg har vært med på, troner 1600 meter firsprang på tid som den overlegent mest unyttige. Til tross for at jeg tok et dypt spadetak i kondisjonen, stod ikke resultatet til annet enn kommentaren- i følge testskjemaet- : ”For et håpløst tilfelle!”. Andre tok lettere på testen og valgte å ikke spille en eneste dråpe melkesyre, men de var fra børjan av i umenneskelig god form så de gjorde det bra uansett. Ingen andre enn oss talentløse ser urettferdigheten i systemet som alltid favoriserer det fysiske utgangspunktet fremfor innsatsviljen.

Men forutsetningene for å gjøre det skarpt i gymnastikk kan man ikke gjøre noe med selv. Jeg kan for eksempel ikke holdes ansvarlig for at jeg er udugelig i breddehopp når ingen av foreldrene mine har lange ben, så muligheten for å arve i det minste et godt grunnlag var mikroskopisk.

Postgirobygget sa det en gang så treffende: ” Mosjon det får jeg når jeg ler så jeg rister av de som sier sport er din plikt”. Det er jo slik at kroppsdyrkelse ikke bare handler om ”en sunn sjel i et sunt legeme”, som mange fanatikere vil hevde. Nei, faktisk er det slik at vi ubegavede legger noe helt annet i begrepet enn andre. Vi ser ikke poenget med å springe Nesodden rundt etter en dag på skolen eller jobb, og i stedet for å tvinge nedpå ”helsefremmende” vindundermiksturer, koser vi oss med en trippel cortado. Vi respekterer de som av en eller annen grunn liker nepeburgere bedre enn hamburgere, og er fornøyde med det. Dette fungerer vel og bra i alle sammenhenger, men når jeg den ene gangen i uken koser meg med gymnastikk, snur situasjonen. Kroppsforakten er nemlig snublende nær når jeg ikke kommer over 30 cm i høyde, selv med stav.

Som det ansvarlige mennesket jeg er, kunne jeg ikke bare sitte stille og se på hvordan gymnastikken ødelegger. Derfor stiftet jeg for ikke lenge siden ”Foreningen for avskaffelse av gymnastikken”, og jeg kan med glede registrere at medlemstallet har akselerert siden oppstarten. Om ikke lenge skal vi ha vår første massemønstring på Youngstorget, men vi vil ikke gå av veien for litt sivil ulydighet for å fremme saken vår. Til tross for at stadig får flere medlemmer, er mye selvfølgelig gjort den dagen en lærer melder seg inn. Når dét skjer, er vi på god vei mot det som er vårt overordnede mål; et gymnastikkløst samfunn.