Kor e alle helter hen?

Kåseri av Raymond Karlsen, skrevet i 1. klasse på Nesodden VGS i skoleåret 2001-2002.

Mens vi ligger her i sofaen og følger intenst med på direktesending fra en namibisk 48. divisjonskamp i synkronsvømming, slår det oss at disse utøverne, hva de nå enn gjør nedi dette vannet, er helter. Riktignok ikke store helter. For den vanlige Ali og Kari Nordmann er nok ikke disse skrullingene idoler, men for alle de 12 på tribunen (inkludert han i kiosken og bikkja hans) er disse tapre vannkjemperne helter. I hvert fall til en viss grad.

Selv er vi ingen helt. Ikke så veldig i hvert fall. For å si det sånn er vi nok egentlig ikke i nærheten av å være det heller. Men vi kunne blitt det, det er vi hellig overbevist om. Det finnes så mange forskjellige helter, og grunnen til at vi ikke er blitt en helt - enda – er nok diverse problemer med å velge hva for en helt vi ønsker å være. Det er stort utvalg i helteskikkelser, man får dem i store og små, høye og lave, tynne og ganske mye mindre tynne. Hvis du er ekstra heldig får du dem i Gro H. Brundtland-størrelse, men det er sjeldent. Hun er noe ”kraftig”, men også stor som person, altså i dobbel forstand. Sånn helt vil vi bli. I enkel forstand.

Helt helt blir man ikke før man begår en stor dåd, en virkelig heltedåd. Du kan være litt helt, halvt helt, trekvart helt, kristiankvarthelt, corneliuskvakkhelt og det som verre er, men gjør du ingen dåd er du ikke skikkelig helt, heltinne eller helt ute. Her kan vi nevne martyrer som et godt og høyaktuelt eksempel. La oss ta en herremann ved navn Mohammed Atta, føreren av det første flyet som krasjet i World Trade Center 11. september. En slik heltedåd ville vi gjerne begått. Mer enn gjerne. Slike modige menn, med klare mål her i livet ser vi virkelig opp til. Kanskje vi blir en slik helt vi også? Mohammed fikk bilde i avisen. Det vil vi også ha. På forsiden i farger. Mohammed fikk penger. Det vil vi også ha. Dog, vi tar dem gjerne mens vi enda lever. Pengene trenger nok ikke den godeste herr Atta der han er nå. De brenner trolig opp.

Vi brenner for mye vi, også. Ta for eksempel musikk, tenker vi her vi fortsatt ligger og ser på vannsprudlende heltedyrkelse i det nasjonal Ugha-bughabassenget. Det er tingen. Sang. Opera? Nei, takk. Musikal? Ikke det heller. Rocke-poppe-hippopotamus-techno-trance-stjerne? Det er tingen. Her har vi mye å utrette, mye ugjort. Sangstemme vet vi at vi har, det har vi fått bekreftet gjennom uttalige sangtimer. I dusjen. Vi vet vi er begavet med en stemme som selv Olga Marie Mikaelsen ville misunt oss. Olga Marie er en helt. Etter at vi så henne i en Soloreklame for mangfoldige år tilbake, har vi vært lamslått (og halvt døv) ved å høre på hennes stemmeprakt fra CD-spilleren i timevis hver dag. Oss som Olga Marie i en yngre og (om mulig) mer maskulin utgave. Vi ville slått an umiddelbart.

I Dagbladet står det å lese om et Norge uten en nasjonalhelt på idrettsfronten. For en skam. Her sitter vi, trygt plassert i den gode, varme sofaen, med potetgullposen innenfor rekkevidde, og så klages det over manglende nasjonalhelter?! Vi er klar! Vi stiller herved vårt lunefulle, sjarmerende vesen til disposisjon for Norge, kjempers fødeland, som nasjonalhelt. Men vi vet ikke om det er idrettshelt vi ønsker å være. Det er nok mye som tyder på at vi i så tilfelle blir nødt til å bevege oss ut av de trygge omgivelsene (les: rommene i huset som inneholder TV, data eller seng) og inn i skumle treningsstudioer. Og hva vi har å gjøre i et langrennsspor aner vi ikke, og på en håndballbane gjør vi nok ikke mer ut av oss enn gamle herr Frode Kyvåg, der han i tiår har hoppet og sprettet på benken i Bækkelagshallen. Da er det vel ikke verdt det. Nei, det vil ikke være lett å bli idrettsstjerne i dagens samfunn. For Bjørn Dæhlie var det annerledes. Han ble jo født med høydehus på beina. Da er det ikke rart han går fort på ski. For oss er det ikke slik, det nærmeste vi kom et høydehus under fødselen var 3. etasje på Riksen.

En idrettsprestasjon før i tida kan da ikke ha vært rare greiene. Vi skulle vært født før, vi. Vi er nok litt bakut for vår tid. Tenk så lett det ville vært å bli nasjonalhelt for bare tiår siden. Da var det nok også mer stas å prestere på en idrettsarena, til dømes skøytearenaen. Som vår kåseri-helt Øivind Thorsen er inne på i sitt kåseri ”Vi savner Bislettbrølet”: Før kom det 40 000 for å se Liaklev gå på 40 blank. Nå kommer det 25 for å se verdensmesteren storme i mål med 25 blank på siste runde. Vi er i særdeleshet enig i at denne utviklingen minsker noe av vår lyst til å bedrive idrett på topplan. Og dette i høyteknologiske drakter (dog ikke veldig moteriktige) og kunstig medvind. Også denne verdensmesteren som løp på på 25 blank, da. Eller 25 komma null-åtte-fire-sju-tre-ni-null-fire. Sånn der omkring. Han var sikkert nederlender uansett.

Liaklev var sympatisk, han. En grei kar. Det var også Hjallis, vår alles kjære Hjalmar, opphavet til Hjallis-isen. Svært, svært god is. Upåklagelig. Ja, de var sympatiske karer alle sammen før i tida. Vi lever i den tro at vi selv også er sympatisk. Enn så lenge.

I dag finnes ikke sympatiske idrettsutøvere. Derfor ingen nasjonalhelt. Det finnes riktignok de som prøver å fremstå slik, men vi lar oss neimen ikke lure. Ta for eksempel fotball og alle pengene involvert. Selv hadde vi klart å løpe rundt innenfor et rektangulært område, sparket til en ball og innkassert noen hundretusener hver gang vi sparket ballen inn et visst sted. Og vi mener da målet. John Carew, eller Alieu som vi rett og slett elsker å kalle den store allmektige, subber rundt på banen, arrangerer en kjendisfest i ny og ne og blir en stor helt, i hvert fall i egne øyne. Selvtilfredshet teller litt det også. Sånn cirka én fire-og-en-halv-million-del på landsbasis. Vi er alle helter, hvis vi vil.

Og gjett om vi vil. Det gjelder bare å finne noe positivt ved seg selv. En slags selvransakelse, der målet kun er å oppnå selvtilfredshet, få god selvtillitt og tro på oss selv. Så gode som Alieu blir vi nok aldri til dette, han er rett og slett ekstrem. Selv har vi jo selvfølgelig heller ingen problemer med dette, da det nærmest stormer positive signaler ut av oss, men i sympati (vi sa vi var en sympatisk kar) skal vi ikke dvele for mye over det. Ikke alle har det så godt med seg selv som oss, derfor har man de virkelige heltene. Folk å se opp til. Eller ned, dersom de er under 1,80 i mitt tilfelle. Fordelen ved å være lav er at man kan se opp til alle. En dverg har mange å se opp til. Å se opp til en dverg ville for oss fortone seg som et nederlag, da har man tapt. Med de virkelige heltene mener vi personer som på en eller annen måte har utmerket seg på den måten at vi ser på dem som noe bedre enn oss. Det kreves mot for å være helt. Vi husker alle tilfellet Koss, mannen som sprang så uhorvelig fort bortover isen, og ble helt, men som vi husker at etter hvert bukket under og endte opp som lege. Maken til nederlag. Det finnes mange eksempler på døgnfluehelter, de kommer og de går. De går fort. Fortere enn svint. Michael Jordan er det verdt å navne. Han spretter ball så godt at han oppnår statusen som verdens best betalte idrettstjerne. Noen vil gå så langt som å kalle han verdens mest kjente person, og dette er ikke så langt fra sannheten. Så legger han opp, og går med det fra å være idrettstjerne til å være en legende. Det vil vi også bli. En stor legende som vil bli husket i generasjoner. –Bestefar, kanke du fortelle oss litt om han derre Raymond Karlsen ’a?, maser fremtidens smårollinger, og bestefedrene forteller om en opplyst, flott herremann som virkelig forandret verden. Den gang jeg oppnår denne legendestatusen, gjør jeg nok ikke som herr Jordan. Comeback gjorde han, i en alder av 38 år. Smart trekk, gutt. Han tjente nok en god slump penger på det.

Kanskje verken titlene idrettstjerne, sangstjerne, martyr eller Brundtland-kopi er noe for oss? Blir så mye kjas og mas ved å være kjendishelt.

Nei, vi foretrekker å være den vi er, vi. Vår egen lille hverdagshelt. En helt uten nykker (les: John), uten overdreven selvtillitt (les: Carew) og uten krav om enorme pengesummer (les: Alieu). Dog, pengene kunne vi godt tatt allikevel.

Personlig trenger vi nok ikke helter i dagens samfunn, med slik et enormt utvalg av gode egenskaper og supre kvaliteter er vi helt god nok selv. Tror vi.

Nå ser det ut som det er leggetid for en sprelsk liten kæll som oss. N’Gonge United slo Ugha-bugha Town 4-0 i den spennende storkampen vi har fugt i hele dag.

Går nå og pusser tennene med den nye Ole Gunnar Feilskjær-tannbørsten vår (for babyfaces), legger oss under den lune, varme Manchester United-dyna og stirrer opp i Manchester United-plakaten som henger i taket.

Vi er en lykkelig helt uten forbilder, idoler og helter.