Livet er (ikke alltid) herlig

Kåseri av Linda Bjørkli

Vanligvis ville jeg ikke bruke mye plass på å fremdyrke de negative sidene ved livet, men noen ganger har selv en lystig lerke behov for å plystre triste toner. Nei, det er ingenting fælt som har skjedd, det er bare de små skuffelsene i livet som hoper seg opp. Jeg vil først og fremst beklage at livet også rommer mindre muntre opptrinn og episoder, enten det er vi som møter dem eller noen andre. I mitt tilfelle er det heldigvis det sistnevnte som skjer hyppigst, og bank i bordet for det, men la meg heller fortelle om noen episoder som omhandler meg selv, som jeg beklageligvis ikke dro mye lærdom av.

Vi er i august 2002, og det er en tidlig kveld på Momarkedet i indre Østfold. Det er i disse traktene faren min bor, og en helg jeg var hos han, så vi oss nødt til å avlegge det årlige tivoliet et besøk, et besøk som jeg i høyeste grad nå forbinder med nær- døden- opplevelse. Gudbedre. Jeg var på ingen måte alene, for utenom faren min, var også lillesøsteren min der, pappas kjæreste og hennes to unger. Nå skulle vi ha det riktig så hyggelig, var vi alle skjønt enige om, og i et øyeblikks svakhet lot jeg meg overtale av de søte, små barna til å ta en stor, flott karusell. Vel, varsellampene burde strengt tatt ha gått av hengslene, for når en attraksjon har fått navnet ”Evolution”, har man ikke mye å glede seg til. Slik jeg husker det, er en evolusjon å betrakte som en forandring som skjer over lang tid, i motsetning til en revolusjon. Jeg merker meg også ordet ”langsom”. Og sammen med de søte barna og søsteren min tok vi plass på karusellen som i og for seg var ganske ekstensiv. Den var sirkelformet og basert på at vi satt hver for oss i seter vendt ut mot verden. Før jeg visste ordet av det var marerittet i gang. Riktignok gikk det sakte, men sikkert- det var en helt annen sak. På skrå, til høyre og til venstre, opp og ned i et tempo til forveksling likt mitt på en 60- meter. Smått, med andre ord. Varm i trøya og ganske underholdt var jeg klar for nedstigning, men det viste seg at der jeg trodde vi var ferdige, hadde vi overhodet ikke en gang startet. For nå gikk ferden inn i en særdeles kritisk fase, ettersom hele karusellen og altså inklusive oss, ble snudd på hodet. I førti- femti meters høyde snurret vi rundt og rundt med snuten vendt mot bakken. Helt ubeskrivelig forferdelig, og tempoet hadde ikke akkurat akselerert. Når man først befinner seg i en slik situasjon, hva annet er det å gjøre enn å skrike? Jeg pleier vanligvis å begrense skriking og roping til et absolutt minimum, men jeg synes ikke det var upassende når jeg ikke visste hvor lenge jeg hadde igjen. Vettskremt skrek jeg ut de mest ukristelige fraser du kan tenke deg, vekselsvis ”Fy fasan” og- Gud forby- ”Tvi vøre”, godt akkompagnert av den eneste andre som våget heve stemmen, nemlig søsteren min. Nå og da fikk vi positive innspill fra barna til kjæresten til pappa som selvsikre ba oss om å være stille, det ødela selve spenningen. Når jeg tenker meg om, hadde det ikke vært så ille om jeg satt godt fastspent, men når kroppen lettet fra setet og ble nærmest presset mot de små jernstengene som skilte meg fra et kraftig svalestup, da er det lov å være litt redd. Aldri har jeg vært så sikker på at jeg så lyset som den gang, men selvfølgelig skjønner jeg i ettertid at det var den kraftige belysningen fra de andre karusellene som blendet meg. Selv lykkelige stunder som den jeg hadde godt over bakkenivå må nødvendigvis ta slutt, og langsomt ble vi ført tilbake til livet. Men i motsetning til de aller fleste andre, klarte jeg ikke gå normalt når jeg, i pjuskete stand, klatret ned fra setet mitt. Ikke nok med det, jeg gråt av glede over å være i live, og jeg var farlig nær ved å takke Gud og Jesus for at de bisto meg på ferden. Det første faren min sa, og det med en avslappet mine, var: ”Ja, det så nå virkelig ut som om du koste deg der oppe!”

Etter denne begredelige opptreden gikk livet på sitt mystiske vis videre, og jeg var klar for nye utfordringer. Julen vi nettopp har lagt bak oss var en stor opptur, ikke minst med tanke på én spesiell gave jeg fikk. Jeg er ikke kravstor, men noen ganger får jeg gaven som fremkaller rennende øyesminke. Kanskje så jeg ut som det slekten gjorde når jeg for ti år siden hadde strikket gavene de fikk? Gleden stod ikke akkurat til tjue i stil for deres del , men tårene rant, akkurat på samme måte som de gjorde sist jul for min del.

Om jeg hadde hatt sjansen, skulle jeg prøvd å overbevise deg om at slaviske språk er interessante og ikke minst i særklasse vakre å høre på. Vel, etter å ha prøvd å overbevise en rekke bekjente, har jeg endt opp med å dele denne lidenskapen med meg selv. Det finnes ingen interesserte, merkelig nok. Så, denne julen fikk jeg et serbisk språkkurs for virkelige nybegynnere, cd- rom basert- helt utmerket. Interessen ble altoppslukende og fra jeg stod opp til jeg køyet var min tilværelsen en endeløs rekke av Дoбaр дaн og крeдитна картица. Selve kurset var lagt opp i beste pedagogiske ånd og målet var å oppnå en viss poengsum. Underveis kunne jeg printe ut oppmuntrende diplomer som en takk for at jeg var slik en iherdig serbisk- elev. Og når jeg først setter i gang med noe, går jeg inn med iver og glød, så hadde det ikke vært for skolestart i tidlig januar, hadde jeg trolig blitt ferdig. Men slik gikk det ei- bunken med lekser hopet seg opp fra første stund, og jeg ble dessverre nødt til å neglisjere mitt kjære serbiske språk (selv om jeg brukte lange timer på å skrive diverse små gloser for å ikke få dem ufrivillig ut av systemet). Så kom den etterlengtede vinterferien, og jeg hadde for tre dager siden tenkt å gjøre meg ferdig med siste rest. Meter på meter om det kyrilliske alfabetet var hentet fra Internett, bøker om emnet var skummet igjennom og all snakket om språket gikk kjentfolk til hodet. Men hvor heldig går det an å være? Ikke en gang en enkel besettelse skal man få ha i fred, alltid skal noen ødelegge moroa. Det er neimen ikke enkelt å skrive dette uten å la seg forstyrre av den stadig mer skjelvende underleppa. For når jeg kjørte cd’n i gang, med mot i brystet, vett i pannen og et stort håp om å lære enda mer, viste ikke poengtavla 1400 hardt opptjente poeng, snarere 0. Tvi vøre og det som verre er. Naturlig nok slet jeg ut tre hjemmestrikka lommetørklær, og jeg våknet riktignok opp med hovne øyne dagen etter, men også en kalddusj kan man vende seg til. Sårene vil kanskje gro, men enn så lenge får jeg finne meg i skuffelsen over å måtte begynne helt på nytt med mitt språkkurs.