Livet er herlig - når vi hopper lengst på ski

Kåseri av Linda Bjørkli

Hvilken herlig ettermiddag! Ferien var nettopp over, og jeg hadde på et mirakuløst vis gjennomlevd første mandag etter julen. Klokken nærmet seg 13.20, jeg kikker rastløst gjennom vinduet i klasserommet, og lar blikket sveipe rundt i rommet, hvor noen og tjue elever retter medelevers stiloppgaver og kaster mange spørsmål til en lærer som kan sies å ha hatt mye å gjøre denne dobbelttimen med norsk. Dér! Vi kan ta friminutt, men for meg betyr det at jeg må pakke sammen skrammelet mitt i rekordfart og sprinte ut og hjem. Hoppuken skal avsluttes, med meg som ivrigste tilskuer. Svisj, dørene åpnes og lukkes, og jeg brøyter brutalt vei for å rekke første omgang. Ute! Rammen er perfekt; en iskald mandag tidlig ettermiddag, snøen er en tung bør å bære for de stakkars trærne, men kanskje er den ikke tyngre enn Roar Ljøkelsøys, ettersom han lå an til en pallplass sammenlagt. For anledningen hadde jeg fylt minidiscen min med det jeg tror var klassisk østerriksk musikk (dette er så visst ikke min sterkeste side), og mens jeg elegant sprintet hjem, utgjorde musikken den perfekte oppladningen. Vakkert vintervær, snø som knirket godt under skoene. Jeg hoppet trappetrinnene opp, ett for ett, og kastet meg grasiøst inn i stua, for deretter å skru på tv’n. Arne Scheie og Halvor Persson hilste meg velkommen til Bischofshofen og uttrykte flere ganger hvor spennende dette kunne bli. Med ett satte en hopper utfor som førstemann i denne konkurransen, ballet ble erklært for åpnet.

Hoppuka er for oss hoppelskere like viktig som julen og langfredag til sammen er for kristne, og det er kanskje bare Holmenkollen som er større å vinne, sett med norske øyne, i hvert fall. Etter å ha tilbrakt de siste årene i en tilsynelatende bunnløs gjørme- vi kunne nesten ikke komme langt nok ned på resultatlista- ble det spennende å være norsk tilskuer igjen en gang i desember i fjor. Vi ble så altfor godt kjent med den berømmelige kulen mot slutten av 1990- tallet og begynnelsen av dette årtusenet, og noe mange snakker om nå, er hva det er som fikk oss tilbake i verdenstoppen. ”En skikkelig trener”, bæljer mange av oss. Hva den godeste trener Kojonkoski er fremstilt av, er ikke godt å vite, men noe er det definitivt, noe som har gitt oss noe så nobelt som et lag med lagånd. Han ble nylig kåret til årets trener, og det er ikke verst, med tanke på at hoppsesongen ikke var spesielt gammel når han ble tildelt den prisen. Vårt eminente lag fremstår som blide, lite selvhøytidelige, og ikke minst rimelig dyktige i bakken; vi får i pose og sekk, med andre ord. Til syvende og sist er det hopperne som står for resultatene de oppnår, men ledelsen må ha tilført dem store menger selvtillit og troen på at de har potensiale til å gjøre det skarpere enn 35. plasser i verdenscupen. På laget vårt pr i dag finner vi blant annet mannen som vant det siste rennet i årets hoppuke, karen som tok sjette plassen sammenlagt i hoppuka og han som foreløpig er verdens syvende beste hopper. Hadde noen tatt meg til side i fjor og ymtet om at neste sesong ville vise verden at norske hoppere igjen kan mer enn å lande på kulen, hadde jeg ledd vedkommende godt opp i hårfestet og krevd en mental granskning av personen.

La oss spørre oss selv: Hvorfor ser vi på hopp? Det handler i grunnen om femti mann som etter tur spenner et par ski på seg, for så å frivillig sette utfor en hoppkant som kan føre dem inn i evigheten om det ikke gjøres riktig. De som bruker lengst tid på å lande fra de har sluppet taket i den trygge bommen, får hoppe en gang til, mens de andre må se på kollegene arbeide. Kanskje ikke noe som fører verden fremover, trolig tenker de ikke ut løsningen på miljøproblemene våre når de er på jobb, og de løser sannsynligvis ikke Midtøsten- konflikten. Men uansett hvor mye vi enn vrir og vender på det, så er sport viktig her i landet, mye takket være alle idrettsheltene våre. En del vi kanskje kan bidra med her i verden, men å produsere noen av verdens beste skiløpere er vi særlig gode til.

Et viktig aspekt ved hoppsporten, og som gjør den så fascinerende, er det at den er som skapt for sammenligninger! Langrenn har mange kvaliteter, sett fra sofakroken, og er man heldig, går det fint an å sammenligne tider. Hopp stiller imidlertid i en helt annet klasse, her har hopperne i det minste én sjanse, nemlig førsteomgangen. Alt skal klaffe, og for oss tv- tilskuere, er dette ulidelig spennende. Noen ganger håper vi at hopperen lander på fleisen, andre ganger håper vi han hopper riktig godt og langt, alt avhenger av hvem han er, eller kanskje hvor han er fra. Jeg er av de som klapper nesten like høyt for Slovenia som for Norge, bare fordi det er et land jeg er fascinert av, og som også er nabolandet til et annet land jeg er enda mer oppslukt av. Når en østerriksk hopper sitter på bommen, blir jeg nesten religiøs og ber stille om at han snubler i beina sine før fallgrensen.

Når en av hopperne som vi liker godt slipper taket på bommen, og setter utfor, blir det noen ganger litt for spennende til at det er helsemessig forsvarlig å se på. Noen dager etter hoppuken ble avsluttet, ledet en norsk kar etter første omgang. Når han stod igjen på toppen, skjer det sørgelige at de av oss med de svakeste nervene må snu seg bort. Det blir retten og sletten litt for nervepirrende! Grunnen til at vi gjør det, er fordi vi med én gang får svar på hvordan han har gjort det, om det blir pall eller fall. Her er det ikke som i langrenn, hvor vi i verste fall må vente til femti kilometer er unnagjort før vi får svar på om våre løpere har gjort det dugandes eller bare greit. Men det er også en av hoppsportens velsignelser, for når det går bra, så blir vi med en gang klar over det.

Samtidig som vi nevner sammenlikninger, må vi også nevne tidsaspektet. En vidunderlig sak, et praktfullt hjelpemiddel for å forstå våre favoritters prestasjoner, en faktor som gjør det guddommelig spennende for den jevne tv- titter. Du skjønner sikkert hva jeg mener hvis jeg forklarer det litt nærmere. Vi har sendt ti- femten hoppere utfor, og uten unntak havner hoppene på 100 meter, eller der omkring. Det begynner kanskje å bli litt ensformig? Vi vet hvor lang tid et hopp tar, for etter, som sagt, ti- femten hoppere som alle hopper mer eller mindre likt, har vi innarbeidet en rutine på antall sekunder et vanlig hopp tar. Heldigvis er denne rutinen vår så lett å bryte at når en hopper som ikke lander når vi forventer det, altså ett sekund eller to senere, gir det oss et lite adrenalinkick om hopperen ikke er av spesiell interesse, men om det er en av de vi holder med, da strømmer all kraft ut til det ytterste av beina og vi må opp og hoppe. Fantastiske saker! Et lite sekund, så mye glede!

Hoppsesongen er ennå ung, og vi har ventelig mye å se frem til. Jeg har for lengst startet nedtellingen til skiflygingen, VM og Holmenkollen, og tror at de gode, norske hoppene kommer som perler på snor, optimist som jeg er. Hvis ikke, kommer jeg til å gravlegge meg i slutten av mars og vente på at neste sesong sparkes i gang!

ß Denne karen heter Roberto Cecon. Yrket hans er skihopper. Han er ikke spesielt god.