Lone leser dikt. Jeg maler bilder

Av Pål Emil Engh

Lona leser dikt om døden. Jeg sitter i stolen og maler. Og når jeg skriver at jeg sitter i stolen, og ikke på stolen, så betyr det nok at stolen er dyp, lenestol. Man sitter ikke på en lenestol, men man sitter på en krakk. På og i. Det er forskjell. Selv om lenestol og krakk egentlig utgjør samme nytten: man sitter. Jeg leste om en straffesak i avisa. Det stod at pappaen ikke var inne i bildet. Inne i bildet. Det vil vel da si at pappaen ikke har noe med saken å gjøre. Og da er han ute av bildet. Men mammaen og onkelen var med i bildet. Jeg skulle gjerne sett det bilde. En klassisk komposisjon, barokk, renessanse, abstrakt? Hvis pappaen ikke er med i bildet, hvor går rammen? Hvor slutter bildet? "Vet du det, Lona?" Hun ser forbauset opp fra boka. "Hva da?" "Hvor bildet slutter," spør jeg igjen og peker på veggen. Hun legger boka i fanget, myser med øynene og trekker på skuldrene. "Jeg vet ikke." Nei, hun vet ikke. "Men det er veldig fint nå," legger hun til. "Jeg synes bildet er ferdig." Ja. Hvorfor ikke? Jeg legger bort penselen og stryker Lona over håret. "Men burde det ikke være litt mer farge, tror du?" "Neida," sier hun og fortsetter å lese.