Lykkeliten

Kåseri av Anja Palmer Skagestad

Hva er det med oss mennesker, som gjør at vi aldri blir fornøyd, aldri får nok.

Hva er det som får mennesker til å virre rundt på jakt etter lykken, som en distré mann på jakt etter hatten sin uten å vite at den alltid har sittet på hodet hans.

Er det meningen med livet å være rik, suksessfull, snill, pen, sterk sexy, tålmodig med en perfekt familie i et perfekt hus i en perfekt by med kort avstand til jobben? Eller er det nok å føle seg som en suksess.

Selvfølgelig vil det siste svaret være det man forventer folk vil si, det ”riktige svaret”, men i praksis vil vi alle være på jakt etter den perfekte familie i et perfekt hus i en perfekt by med kort avstand til jobben.

Jeg kan ikke si at Tv serier hjelper. For det virker som om de har funnet den riktige nisjen, nemlig å slå oss i mellomgulvet.

Først skapte de den perfekte familie, så viste de oss problemene til de perfekte familier, og nå viser de oss så ulykkelige mennesker med altfor mange problemer, at vi nesten må proppe i oss lykkepiller bare for å klare oss igjennom tv serien uten selvmordstanker.

Selvfølgelig det kan være en god trøst for alle de ulykkelige menneskene der ute i verden, men det kan ha en motsatt virkning også. Til slutt tror kanskje alle ti – åringene at drømmetypen ikke finnes, at hun aldri blir gift, skal vi tro tv serier som Ally Mcbeal eller Sex og singelliv.

Det andre med lykken og tilfredsstillelsen er at vi ikke kan gjøre noe selv, det letteste er nemlig å synes synd på seg selv eller hate andre fordi de har det så mye ”bedre” enn oss.

For eksempel blir rikefolk ertet av middelklasse folk, mens rikefolk ser ned på middelklassefolk. Hvorfor?

Antagligvis fordi rikefolk har penger, mens middelklasse folk har sin anonymitet og tid.

Hvis man spør et menneske om man er lykkelig drar de på svaret. For hva er egentlig lykken? Finnes det noen fasitsvar, eller må man finne på den selv?

Selv liker jeg ikke ordet lykke, det er så overfladisk og abstrakt.

Jeg mener så lenge man smiler finnes det vel noe å glede seg over, gjør det ikke?