Morgenstund er tull i grunn

Kåseri av Anja Palmer Skagestad

Jeg skulle så gjerne vært en morgenfugl, en sånn liten fugl som kommer med glade små morgentrall, om morgen. En sånn morgenfugl som spretter opp klokken seks om morgen, for å omfavne den nye dagen. I stedet er jeg en lita ugle. En liten ugle som kommer med små hese utrop om morgen, og som begraver hodet under puta når ringeklokka ringer, for så å skyggebokse med den nye dagen. Er det tilfeldigvis en stakkars liten sjel som skulle komme med et lit morgenkvekk når jeg er i nærheten, forvandler jeg meg til en sulten ørn på jakt etter mat. Jeg glefser!

Jeg skulle så gjerne vært kjernesunn, og ta meg en liten joggetur klokken fem om morgen, for så å spise en bolle med frokostblanding mens jeg ser sola stå opp. Jeg så en sånn person i dag, han kom joggende ut av morgentåka klokken syv om morgen. Selv satt jeg på skolebussen ganske så sur, og passe mutt. Jeg sitter å ser på dette menneskelige under, og funderer for meg selv. For hvordan er det mulig å frivillig stå opp for å jogge klokken syv om morgen i tjukk morgentåke og 2 plussgrader? Hallo, det er jo så vidt jeg gidder å stikke tåa utfor sengekanten klokken elleve om morgen.

Jeg lurer veldig på når disse ”menneskelige undrene” går å legger seg om kvelden. Akkurat der har jeg en fordel, jeg er våken om natta. Noe om kan være kjekt hvis man er på en fest for eksempel. Jeg har opplevd det før, at plutselig ligger alle som døde kadavre rundt meg, mens jeg selv er lys våken. Det må være litt kjedelig å leve med sånne ”grande-tendenser”, opp klokken fem og legge seg etter barne-TV.

De fleste blir sjokka når de får vite når Anja setter sine ben over sengekanten. Rundt ett er jeg klar for: ”morgenstund har gull i munn”. Mange synes det er alt for sent, de sier: du kaster bort hele dagen med å sove så lenge. Personlig bryr jeg meg ikke så mye, jeg utnytter natten jeg. Er nok en liten natteravn, eller kanskje jeg har noen vampyrgener?