Det gör så ont, så ont

Kåseri av Linda Bjørkli

Heldagsprøve i norsk, tirsdag 18. mars. Dette var en sjangerdag, og oppgaven er på bokmål.

Særlig ”ont” gjør det når skisesongen er slutt. Svenske Karin Boye kom en gang med en treffende strofe: ”Ja visst gör det ont när knoppar brister. Varför skulle annars våren tveka?” Men rent bortsett fra at tiden frem mot neste vinter stadig kortes ned og at man endelig får sjansen til å trampe ned noen småblomster igjen, har ikke våren mye konstruktivt å vise til. Eremitter og andre vintermennesker plages over at sportsfolka legger armer og bein på hylla for en lengre periode, for når sant skal sies, er det ikke alle som finner travsport like spennende som andreomgangen av utforrennet i Kitzbühl. Allikevel har demokratiet Norge har mye å være stolt av. Det er ikke til å stikke bak en stol at vi gjør det makeløst i enkelte idrettsgrener, som hundekjøring, skihopp og alpint. ”Vent litt,” sier du kanskje. ”I alpint?” Og strengt tatt har du rett. Nå er det ikke lenger slik at Aamodt og Kjus har monopol på seierspallen, det være seg i utfor utfor eller slalåm. Deres gullalder er antakelig snart forbi, VM- gull til tross. Undertegnede har ventet på dette en stund, ikke for å være perfid mot dem eller familiene deres og slettes ikke for å oppfattes som Quisling på deltid. Men det har vært vanskelig å heie på et landslag når man ikke riktig kan stole på at de gjør det bra til enhver tid, under alle forhold. Stabilitet er nøkkelordet, for det hjelper ikke å være god om man ikke er det hele tiden. Og det kan man ikke si at alpintlandslaget har vært den nylig avsluttede sesongen, verken på kvinne- eller herresiden, kanskje i sær ikke førstnevnte.

I grunnen er ikke dette problemer som skal få holde meg våken lenger, heldigvis. For hør på verbet ”å konvertere”. Trolig er dette et av de fineste i sitt slag. Når det nettopp var avslutning i verdenscupen på Hafjell og Kvitfjell hadde jeg et ønske like stort som Russland og Canada til sammen om å være med på festlighetene. Ikke det at jeg hadde befunnet meg i bakken under norsk flagg, for som sagt heier jeg ikke på de ustabile. Nei, jeg hadde nok remjet og hoiet i den kroatiske fløyen- garantert. Hvorfor? Her snakker vi om interesser. Det er en sær lidenskap, ja vel, men det har tatt av det siste året, takket være mer blest om Kroatia i sportslig sammenheng, men også fordi det blir mer populært som reisemål. Jeg har blitt kritisert for å utelukkende heie på vinnerne, ettersom oppriktige norske patrioter hadde holdt med Kjus selv når karrieren hans går i utforbakke. Dog, ekte entusiaster skal være i stand til å la gleden utfolde seg i flere sportsgrener, og det er også tilfellet. Her om dagen ble en kroatisk herre observert i tv- ruta mens han gjennomførte et verdenscuprenn, og selv om han ble tatt igjen av Alsgaard, til tross for at det egentlig sier sitt, holdt jeg like fullt med han. Sørgelig nok er det slik at NRK ikke spanderer mange ord på verdenscupvinnere fra Kroatia, uansett hvor enestående de er. Det viste seg klart søndag 16. mars da vår svenske venninne Anja Pärsson gjorde det ganske brukbart i verdenscupavslutningen på Hafjell. NRK- reporteren hadde samlet både Norges fantastiske storslalåmkjører Andrine Flemmen og frøken Pärsson til en lun passiar, hvorpå han vender seg mot Flemmen og sier noe i duren av: ”Ja, her har det norske laget noe å strekke seg etter! (Pärsson, mente han). Ja visst er det så, men med innsatsen jeg har sett denne sesongen så kunne han kanskje like greit bedt jentene om å se på undertegnedes pulserende kjøring og hige etter den. Ikke i gemen betydning, for det er ikke noe vi tv- seere kan gjøre med kvinnelaget i alpint. Mysteriet for meg er at det var mulig å nonchalere den suverene vinneren, verdens overlegent beste alpinist for sesongen. Hvordan er det mulig å ikke ville strekke seg mot en som totalt sett utklasset Pärsson? Er det fordi hun er for suveren? Så god at det er umulig å lære av henne? Nei, det kan ikke stemme. Vi har ikke hatet svenskene i stor grad etter at de ga oss 12 poeng i Grand Prix for en tid tilbake, men det finnes grenser for søskenkjærlighet. Gjør moderlandet det middelmådig, hiver vi oss med på svenske eller finske triumfer som om vi skulle vært en av dem. Jeg vil nok en gang referere til avsluttede alpinsesong hvor slikt forekom mer enn én gang. Hva gjorde vi under årets VM i Val di Fiemme da Jörgen gikk på en Brink? Vi koste oss. Faktisk er det slik ikke bare finske blodverdier var høye da doping ble påvist, for den norske skadefryden pro capita var monumental da EPO- bølge nr. en og to skyllet gjennom Finland. Og noen uker senere er vi på lag med dem igjen når de gjør det bra mens vi mislykkes. Snakk om å sikre seg i begge leirer.

Man kan spørre seg om den norske skriftlige pressen er stort bedre. Enkelte ser det slik at de merkeligste nyheter blir blåst opp til et ugjenkjennelig format, mens de virkelige nyhetene blir lullet ned. Som den store entusiast og fan av diverse land på Balkan, ser jeg meg nødt til å ta vare på nyhetene som nå faktisk kommer fra den kanten. Men etter at bomberøyken stilnet, har det vært en lang periode preget av silentium fra det sørøstlige hjørnet av Europa, ser vi bort i fra diverse uroligheter i form av attentat og mafiavirksomhet. De nordligste landene på Balkan med de velklingende navnene Slovenia og Kroatia har imponert stort de siste sesongene, og her snakker jeg på vegne av flere dedikerte fans. Vi har hatt hyggelige stunder foran ruta og sett hvor vakkert alpint kan være og samtidig undret oss over hvordan enkelte utøvere kan vinne så mye som de nå en gang gjør. Prestasjonene deres er omvendt proporsjonal med spalteplassen de fortjener, men så kan man spørre seg hvor mye et VM- gull egentlig er verdt å skrive om, særlig når vedkommende har et pass som tilsier en annen nasjonalitet enn norsk eller til nød svensk og finsk. Mine avisutklipp var om ikke annet vanskelige å få øye på og krevde lite lim når de skulle klistres inn i permen. Økonomisk er det sikkert og visst, men det er synd at en vinner ikke blir nevnt på førstesiden med mindre han for sikkerhetens skyld også henges ut som nazist, noe som skjedde for ikke lenge siden. Men kanskje er det slik det skal være? Trøsten får være at de får sin rettmessige honnør i et hjemland hvor Marit Bjørgens VM- gull etter all sannsynlighet ble oversett.

Som sagt er det trist at våren står for døren og alt det vi er glad i blir lagt på hyllene frem til høsten. Nå er det lenge til neste gang en kroatisk alpinist blir forbigått, det være seg i sporet eller i pressen og det er lenge til neste gang Norge kan svitsje mellom å le med eller av svenskene. Tragisk nok.