Hallo! Hallo! Jeg synger gjennom papiret!

Av Pål Emil Engh

1.

Vi åpner scenen kveldstid. Det er mørkt. Ikke noe vind lenger. Ingenting. Som død stillhet. Månen er nesten gjemt, stjernene begynner å falme.

”Ja! Så absolutt. Jeg tror på tiden. Og etter som tiden går vil den påvirke norsk skriftspråk. Spesielt dagligtalen, den vil gå gjennom en total forandring.”

Og mer skulle det ikke til. ”Vennligst ta imot, direkte fra forfatterkonferansen i Berlin: Jo Stenbeck. Stenbeck, som debuterte med den selvbiografiske diktsamlingen ”Steam engine, damp” , virket ikke spesielt berørt av oppstyret som nå fløy rundt han, en dresskledd mann. Og da den eksentriske, halvt italienske og nærmest blodtørstige Martini Martini dukket opp, var det klart for fight.

Kamera fanger opp lyset, stemningen, den høye jubelen da Martini Martini griper mikrofonen, den stilsikre mannen fra Sør. Ingen norsk kvinne har kunnet unngå å bli betatt av… ”Ta imot, kjære publikum: Martini Martini!” Ellevill jubel. Det mest gjennomtenkte program på norsk tv noen gang. Ubeskrivelige ornamenter og prydplanter omringer ringen hvor duellen skal finne sted. Full kontroll.

”Halvt minutt til sending!” Produceren roper. En vakker dame går rundt foran tribunene, stemningen stiger. ”Applaus!”

2.

Jeg skal ikke si jeg var særlig imponert over hva de hadde fått i stand. Den vanlige debatten, noen er imot mens andre er for. ”For hva, Stenbeck?” Men Stenbeck er like distansert som alltid. Snur ryggen til. Vanlig scene. Ingen forandring.

”Det kommer jo ikke noe resultat ut av disse debattene på tv,” sier jeg og ergrer meg. ”De vil bare gjenta det de selv sier, de utløser ikke noen reaksjon.” Melinda er helt enig, nikker bare. ”Men det er vel underholdende?” spør hun og gliser. ”Ja, jøss.”

3.

(Jeg står i en butikk, telefonbutikk. Utsalgssted. Nokia. Jeg skal ha en ny mobiltelefon, og den skal være av beste kvalitet! Den forrige jeg hadde var bare møkk. Ubrukelig. Jeg kunne ikke koble den opp mot nettverket hjemme, og når jeg skulle interface fra mobilen til pc’en, klikka det helt. Jeg kan ikke leve med slike problemer, selv om det for mange bare vil virke som små bagateller.

”Med denne telefonen får du alt.” Selgeren er ung, jeg vil tro yngre enn meg. ”Alt?” spør jeg og veier telefonen mellom tommel og pekefinger. Lett greie, men allikevel tyngre enn jeg hadde forventet. ”Ja, du får alle kommunikasjonskanaler på denne telefonen.”

Jeg kjøpte den. Så la meg nå demonstrere for leseren hva jeg er i stand til. Jeg vil nå tale en setning inn på engelsk, så vil setningen bli sent digitalt gjennom et oversettingsfilter som er stasjonert i Florida. Setningen vil så dukke opp på skjermen din. Det hele vil bare ta ¾ av et sekund)

4.

”Som forfatter har jeg nå rotet meg inn i noe som bare kan beskrives som en sump, en myr.” Jo Stenbeck sitter ubevegelig på den høye barkrakken. Høyre hånd hviler passe avslappet på disken. En flaske Farris. Intervjueren står stiv ved siden av. Hadde det ikke vært for at det gikk noen personer i bakgrunnen, ville du nok trodd at tv-bildet ditt hadde fryst. Det var bare så vidt leppene hans beveget seg da han sa noe. ”En myr som ikke en gang vil ta ende slutt.” Du ville ikke trodd han hvis du ikke så det selv. Og innerst inne ville du visst at du kunne formulert den setningen mye bedre selv. Men det er ingen måter du kan overgå en forfatter av et slikt kaliber. Du kan prøve og prøve, forsøke igjen og igjen, men du vil aldri overgå Hr. Stenbeck. Vår alles kjære forfatter, Jo Stenbeck. Som ligger helt i ledelsen. Han er for å forandre det Norske språk. Du burde være glad du lever nå og kan ta del i dette. ”Det er vel ikke snakk om noen utvikling i norsk skriftspråk, det er vel mer en tilbakevikling vi nå er vitne til.”

5.

På gatehjørnet står det en bil, Ford tror han. Det er midt på natta. Oslo og Karl Johan. (Forfatteren, Pål Emil, har aldri interessert seg for biler, men hvis han hadde visst hvilken modell eller årgang det var, ville han nok skrevet det) Ved siden av bilen står en jente. Vel, hun er kanskje mer lik en kvinne. Men han er gal etter henne, eller noe slikt tåpelig, forelsket eller kanskje ikke. Men når han ser henne blir han liksom bare… ja, tiltrukket av en helt unik kraft eller noe. Og nå befinner hun seg der, rett over gata. Han vil over. Men så slukner pærene i lyktene. Han stabber meg forover. Velter i fortauskanter. Snubler. Han hører henne le der borte. Billyktene er snart det eneste lys jeg kan se.

”Jo, hva er det du ser?” Hr. Stenbeck (kunne jeg ikke se et lite rykk der, var det ikke øyelokket hans som leet litt på seg?) tenker. Han tenker. Han snakker, rister litt i stemmen. ”Jeg føler meg uhyre tiltrukket, slik at jeg må si noe…men.” Pause. Han tenker igjen. Tenker på hva han skal si. Dette er siste runde. Nå kommer det. Jeg sitter klistret til skjermen. Hr. Stenbeck er i ferd med å kollapse. Og nå kommer det siste slaget. Eller er slaget allerede tapt? Nei, for hva hører jeg? Hører jeg ikke stemmen til Martini Martini? Den velkjente lyden, den susete stemmen som først rolig, så mer energisk… ”When I fall in love, it will be forever…”

Han kan så vidt skimte ansiktet hennes. De siste meterene bort. Han ligger langflat i søla og strekker armene ut etter henne. Bare han kunne fått tak i det ene benet hennes, så kunne han dratt meg bort. Inntil. Tett. Men hun ler bare, han hører bare latter. En hånende latter. Søle.

”Hva tenker du nå, Jo?” Intervjueren stirrer. Hr. Stenbeck svetter. Tv’en min brenner. Taket synker og gulvet letter. Det er bare en natt blant andre netter. Men bildet er så skarpt, så statisk, så intenst at hvis produceren skulle finne på å skifte kameravinkel, da ville tv’en min eksplodert. Bare Martini Martini kan høres, stemmen som aldri har vært feil, aldri synger falskt, aldri sagt noe meningsløst… Jeg synes han begynner å skjelve.

Hjelp ham. Jente. Hjelp ham i hvert fall opp fra søla. Så han kan stå oppreist, støtt ham. Men latteren hennes bare øker, øker.

Og nå, plutselig, en roper: ”Stenbeck!” En annen: ”Stenbeck!” To til, fem til. Så lyder hele tribunen: ”Stenbeck, Stenbeck, Stenbeck!” Som om han skal til å ta et avgjørende straffespark i VM-finalen i fotball. ”Stenbeck! Stenbeck!” Bare at dette er mer, mer av alt.

6.

Jeg hadde sovnet. Jeg hadde sovnet fra hele greia, og nå husker jeg ikke lenger hva. Jeg hadde gått glipp av noe stort, såpass forstod jeg da jeg så ansiktsuttrykket til Melinda. Passe stort flir, lysende øyne. Så slo det meg: ”Hva sa han?” ”Melinda, hva sa Stenbeck?” Hun setter seg ned på fanget mitt. ”Nei, ikke stort. Men han besvimte, det var stor oppstand. Du skulle sett det.”

7.

”Hallo! Hallo! Jeg synger gjennom papiret.” Det var det han sa. Og da, senere, etter at Melinda hadde kokt te, gjort noe yoga og gitt meg en stor klem. Da forstod jeg at: så klart, så klart moderne teknologi vil påvirke norsk skriftspråk. Takk for at du gjorde det så klart for meg. Jeg skylder deg fremdeles en.