Tankereiser om reisetanker

Kåseri av Raymond Karlsen, skrevet i 2. klasse på Nesodden VGS i 2002-2003.

Vi er alle forferdelig glad i å reise, det skal vi ha. Når feriene nærmer seg kjennes det at reisehormonene begynner å virre rundt omkring i kroppen, i sin iver etter å oppleve nye ting, se nye steder og treffe nye mennesker. Slik er det i hvert fall meningen at enhver av oss skal reagere når solen står på sitt høyeste og flere uker uten de gode, gamle rutinene venter. Jeg liker ikke denne holdningen. Ikke det at jeg er redd for å reise, det er ikke slik å forstå, det har seg bare slik at det er min fulle overbevisning at man kan holde seg hjemme. Som Elling sa: ”Når vi nå har fått en leilighet, Kjell Bjarne, skjønner jeg ikke hvorfor vi hele tiden må gå ut av den”. Og dere; vi har tross alt fått et land til rådighet, da ser ikke jeg helt poenget i å forlate det så voldsomt ofte. Stadig flere flyktninger kommer til Norge, og stadig flere nordmenn drar på ferie. Snart tar negerne over landet, dere. Våkn opp, Norge brenner.

Nei, det er nok ikke slik jeg er kjent som den store eventyreren, ei heller den store utforskeren. Å leve et stille, rolig og forutsigbart liv har alltid være min, om ikke mening med livet, så i hvert fall skjebne. Det er ikke slik å forstå at jeg er redd for å oppleve nye steder og møte nye mennesker, tolk det for all del ikke slik. Min underste bevissthet formelig strutter av reiselyst og opplevelsesiver.

Jeg har nemlig reist en del i mitt relativt korte liv. Dette skyldes nok mine foreldres reiseiver og mine noe svekkede vurderingsevner når ferien nærmer seg. Reisene synes uunngåelige, det er som om de kryper oppover ryggen min, klamrer seg fast i nakkeskinnet og nekter å slippe. Slik har det vært hele livet, og trolig vil det være slik et liv til.

Det er bare det at det er et par ting som bekymrer meg når jeg skal til et nytt sted, spesielt utenfor koselige og trygge Norges grenser. Det handler ikke om språket, ei heller om mangel av fjernsynsapparater med potetgull og tippekamper, men det handler om disse menneskene, disse negrene og negressene. Jeg liker de rett og slett ikke. Når Svartemann står i sin lille narkotikaavhengige shop på hjørnet, med kona/konene på kjøkkenet og ungene på narkoplantasjene, da er jeg ikke sen om å gå på hotellrommet og holde meg der. Hvem vet hva Svartemann kan finne på? Vi har sett det gang på gang at Svartemann ikke klarer å oppføre seg. Jeg mener å huske en artikkel der jeg leste at omkring 107 % av alle tyverier her hjemme i Norge utføres av folk med minimalitetsspråklig bakgrunn. Det er riktinåkk en hånd for de norske sammfun at han ike kann årntli Norsk, men når de napper vesker fra unge kvinner, stjeler seigmenn fra unger, og slår ned gamle damer, da synes jeg Svartemann har gått for langt. Han kan holde seg langt unna Norge, og de gangene snille, rolige og omtenksomme nordmenn kommer for å besøke det skitne, ekle og egoistiske landeområdet Svartemann fikk tildelt av Oh Store Allah en gang for så altfor lenge siden, da synes jeg Svartemann bør holde seg innendørs. Kom ut om natten, Svartemann, da ser vi deg ikke uansett, med et lite unntak i og med det grusomt hvite Colgate-smilet ditt da. Ikke at jeg er redd, det er ikke slik å forstå, jeg vil heller kalle det fornuftig det at jeg tar litt avstand fra disse menneskene som, beklageligvis for deres del, ble født med feil antall fargepigmenter i huden.

Det har seg faktisk slik at jeg skal besøke Svartemann den kommende sommeren. Tyrkia er landet, og folket er langt fra så hvitt som mange tror, dessuten har de fleste av dem en bemerkelsesverdig hårvekst under nesetippen, som på ingen måte er så kledelig som de selv tror.

Det er ikke mitt ønske å forlate Norge, det ville i aller høyeste grad være mitt ønske å ikke forlate Nesodden, mitt trygge hjemsted, men slik er det når man enda ikke er myndig. Man blir tvunget, ja, nærmest truet, med på alskens håpløsheter. Jeg erindrer den gang jeg var liten og kunne sette meg ned på gulvet i butikken og skrike etter is. Slik går ikke lenger, det skulle vel tatt seg ut om jeg satt med ned på stuegulvet og hylte og grein og nektet å dra. Men jeg blir allikevel med til sommeren, til tross for min kunnskap om de grusomme menneskene som venter meg.

Det er mye planlegging foran en slik tur. Man skal først og fremst spare penger, masse penger. Ikke at jeg har lite penger, det er ikke slik å forstå, men en viss økonomisk omtenksomhet vil være en fordel i forkant av en slik utflukt jeg står fremfor. Med pengesekken i god behold er jeg i hvert fall et problem mindre foran den store reisen. For det er dyrt å feriere i et land som kun lever av å skvise penger ut av oss stakkars turisters slunkne lommebøker. Bare ta restaurantene der prisen er grusomt høy, men der blir man tross alt servert husets flotte vin og husets lekre kebab, laget av kjøtt fra huset spenstige rotter.

Pakking må til foran enhver reise. Og med pakking inkluderer jeg også glemming. Det er ikke en ordentlig ferie uten å ha glemt, om ikke det mest essensielle, så i hvert fall et par småting. Jeg for min del glemmer alltid tannbørsten. Jeg glemmer aldri noe i det dagligdagse, men når ferien er nær, og jeg kan se kofferten i hvitøyet, da, kjære tannbørste, er det som du forsvinner fra min bevissthet, forsvinner fra mitt liv og forsvinner fra din egen eksistens. Å pakke er jo i utgangspunktet en ganske enkel sak. Pass alltid på å pakke rasjonelt og med omhu. Det viktigste øverst og det mindre viktige nederst. Øverst kommer altså regnjakka, dernest den gule sydvesten og en paraply. Brett sammen paraplyen ved pakking, dette for å spare plass. Helt nederst er det greit, dersom det er plass, å legge solkremen. Denne får jeg aldri bruk for, i og med at solen aldri skinner der jeg er, med unntak av når jeg har glemt solkremen hjemme selvfølgelig.

Transport er en annen, og for så vidt ganske vesentlig ting å tenke på i forkant av en reise. Om man kommer til avreisedato, og plutselig kommer på at man har glemt å finne ut hvordan man skal reise, da har man et problem. Dette er noe man helst bør prøve å unngå, da det kan være en liten demper for reisen.

Det finnes mange måter å reise på, dog ikke alle transportmidler er like logiske i enhver situasjon. Man seiler ikke til Liechtenstein, ei heller sykler man til Skottland. Bil er også flittig brukt, da gjerne over grensa til vårt broderfolk, svenskene. I Sverige er det ikke mye å gjøre, bortsett fra å besøke onkel Harry og å bli tatt i tollen på vei tilbake. Om man da har et par kilo sprit og noen liter sigaretter for mye i bagasjen, er det bare å ta en Piirka og pådra seg samfunnstjeneste. Med samfunnstjeneste er man i hvert fall sikret å forbli i Norge en stund fremover.

Det å fly er nesten alltid en sikker vinner, dog ikke med et hvilket som helst flyselskap. Dersom flyselskapet skulle hete Russian Airlines, er det min mening at det er et dårlig utgangspunkt. Det er også et noe negativt tegn om du, i det du har satt deg ned i flysetet, oppdager noen tyggegummier på rullebanen, og ved take-off kjenner at flyet ”lugger” litt. Da er det på tide å komme seg av, men ta ikke dette bokstavelig, jeg har nemlig hørt at det kan være helsefarlig å forlate et fly i fart.

Maten om bord på flyene kan vi vel alle være enige om at det er varierende kvalitet over. Om du skulle være så uheldig med maten at blindtarmen, eller endetarmen for den saks skyld, må fjernes etter landing, er det godt å vite at helsepersonellet ved flyplassen er av eminent kvalitet. Hammer, skrutrekker og et lite Janitor-skilt på brystet kan være vanlig for leger i andre land. Du skal ikke ha fordommer ovenfor de som gjør ting litt annerledes enn du selv ville foretrukket det. Er derimot den såkalte legen neger, bør du passe på hvis han prøver å fjerne endetarmen. Er han homofil blir det trolig enda verre. Og skulle han være en homofil neger ville jeg lagt meg ned for å dø.

Men tilbake til min reise til Tyrkia. Jeg har forholdsvis lange bein, og da kan flyturene være et sant mareritt. Jeg kan berette at etter en flyreise tar det minst et par uker å brette ut beina, og blodsirkulasjonen er ikke ordentlig i gang før ved påsketider neste vår. Ikke det at jeg klager, det er ikke slik å forstå, jeg bare konstaterer fakta.

Oppholdet i kalkun-landet (les: Turkey. Hvem fant på det navnet da?!) er kanskje det viktigste, vil mange mene. For så vidt en grei mening det, med tanke på at reise og forberedelse begge er til for oppholdet. Det eneste som er galt med denne meningen, som synes å være en mening ganske utbredt i det norske folk, er at den er feil. Mener jeg. Oppholdet er rett og slett grusomt. Jeg vil rett og slett ikke utsette meg for fare ved å forlate hotellrommet, og på hotellrommet er det ikke mye å gjøre. Nei, da er hjemkomsten en bedre sak. Å komme hjem, sitte i godstolen foran TV’en igjen, ligge i den gode, dog noe knirkende, senga igjen, det kaller jeg ferieglede for mitt vedkommende.

Personlig må jeg nok innrømme at jeg hadde foretrukket å bli hjemme i ferien. Å feriere i hagen er absolutt et høyaktuelt alternativ, rimelig og nesten garantert fritt for negere. Telt i hagen er kanskje ikke den mest utbredte feriesysselen, men det er da i hvert fall et alternativ å vurdere. Om du ikke har telt, kan du få noen til å gjøre det for deg.

Det finnes nok av ting å finne på når du er hjemme. For å komme med en anbefaling må det være TV. Med fjernkontrollen i den ene hånda, potetgullposen i den andre og iskald cola stående på bordet som for all del er innefor rekkevidde, det er å leve livet. Hva som blir vist på TV er det så som så med, i og med at det nesten ikke spilles fotball i sommerferien. Dog, EuroSport viser haugevis av idrettsendinger av sober kvalitet. Men om sommeren godtar jeg det meste, til og med 3. divisjonskamper fra Ny-Guinea, synkronsvømming og frisbeegolf.

Nei, alle sammen. Etter en del tenking omkring dette temaet, har jeg en oppfordring til alle sammen. Vær så snill, hør på Elling, og hold dere hjemme. Det er så mye skumle ting og lumskheter andre steder at det ikke er verdt risikoen. Jeg skal ikke si at Norge er et så mye tryggere land enn alle andre land, men jeg sier det allikevel. Norge er et mye tryggere land enn alle andre land. Det bor en Elling i oss alle, heter det, så la for Guds skyld din egen Elling bli i Norge. For øvrig kan jeg legge til, for ordens skyld, at jeg ser ned på folk som forlater sitt fedreland for en skarve solstråle nede i land lenger sør. Tenk å forlate vårt kjære Norge, for å få lov til å bade med et hav av mennesker i et hotellbasseng i Menorca, Mallorca, Benidorm eller Bendelorm. Jeg ser for meg en situasjon der jeg ville fått store problemer med å gjøre mitt fornødne uten andres beskuelse. Eller for å si det enklere; å tisse i vannet uten å bli oppdaget. Nei, forlat ikke landet, dere, dette ser jeg på som illojalt overfor Kongen, Kongehuset og Norge, vårt fedreland. Ikke det at jeg skal fortelle hva dere skal gjøre, forstå det ikke slik, men jeg vil på det varmeste anbefale å bli hjemme, slå et slag for de ikke-reisende, og for Guds skyld; hold dere unna negerne og de homofile.