Åpent brev til alle sauevenner

Kåseri av Linda Bjørkli

Folkens, det er ikke meningen å spre triste tanker, og jeg mener ikke å være slem når jeg skriver dette. Nok en gang er en sommer over, og høstmørket smyger seg på.

Høsten er en herlig årstid. Bare hør: Vakre farger, krystallklar luft og visshet om at snart kommer det som hyggeligere er, nemlig frost og vinter. Men ved høsten kan man finne en hake, og haken i denne sammenheng heter fårikål. Tidligere denne uken hørte jeg en vakker mannsrøst på radioen som forkynte det som må være alle fårikålvenners evangelium; snart er det mørt og godt fårekjøtt å få i butikkene. Ergo, om ikke lenge spretter alle foreninger og lag stiftet på grunnlag av kjærlighet til denne retten frem fra sommerdvalen. Hva betyr dette for oss sauevenner? Jo, det er tid for å si farvel. Uff.

Jeg begynte å grue meg til avskjedsseansen en gang i vår, da noen av sauene jeg kjenner fødte de nydeligste lam. Ett av lammene er jeg dessuten gudmor til, en oppgave jeg ble tildelt i forbindelse med bursdagen min. Og nå , kjære meningsfeller, nå er tiden inne for å si farvel til de trofaste sauene våre.

”Mine” sauer befinner seg i indre Østfold. Juridisk sett er de ikke mine, og det kommer de sannsynligvis aldri til å bli heller. Vel, dersom min mor skjønner at gressklipping er kjedelig, og at gress vokser fort, kan jeg formodentlig øyne en sjanse, men som sagt, er det lite trolig.

Jeg ble kjent med dem i fjor vår, da de ble sluppet ut på beite. Brekingen bergtok meg fra dag en, for som den urbane byfrøkenen jeg var, hadde jeg ikke stor kjennskap til sauens språk. Med lette steg tilbakela jeg meter for meter, og de slakke motbakkene enset jeg knapt. Bondelandet er et vakkert land, om sannheten skal frem, og lykken var komplett da ti vrengte polvotter først stirret forskremt på meg, før de la på sprang inn i skogen. Selv om de virket alt annet enn gjestfrihet den første tiden, gikk det siden så meget bedre. Jeg, som ikke alltid gir opp etter første mislykkede forsøk, besøkte dem jevnlig. Det ble vel og merke mer som et besøk til inngjerdingen, for de likte meg ikke. Men frykt ble snudd til nysgjerrighet da jeg en sommerdag tok med hunden min, som i grunnen er nokså lik sauen av utseende. Plutselig ble de interesserte i å bli kjent med meg og hunden, og etter den turen la de aldri på frekke firsprang når jeg kom på besøk.

Ja, dette er et vennskap som har satt spor. Ennå går jeg turer med dem, ennå snakker jeg med dem (det blir nok den varianten av kommunikasjon som kalles enveiskommunikasjon), og ennå gleder jeg meg over hver enkelt dag de får løpe rundt i godt gress med gode venner. Hvem av sauene som vandret hen i fjor, og hvem som ikke gjorde det, er til dags dato et ubesvart spørsmål. Men jeg vet at om ikke lenge, så braker det løs for årets gjeng.

Kjære venner av sauen, vi går altså inn i en tung periode. Våre andre venner, kjente og familie vil snart meske seg med fårikål, og noen vil kanskje også komme til å invitere oss på fårikållag. Jeg sier ikke at det er feil, om vi blir bedt skal vi gå. Vi skal holde sammen, være sterke og kose oss med kål og pepper.

Kjære andre venner og kjente. Vær skånsomme. Ikke dra en makaber sauevits før snøen kommer, i første omgang. Det er flere venner av sauen her enn man skulle tro, så vis heller forståelse, og ikke snakk så mye om fårikål.

Takk.

Med de aller vennligste hilsner, Linda S. Ramnæs Bjørkli, Nesodden.