På sjumilsstøvler i dataalderen

Kåseri av Linda Bjørkli

Akkurat nå skriver jeg med hvit skrift på blå bakgrunn. Det kan du selvsagt ikke se, men det er svært underholdene! Jeg gikk inn på verktøy, på verktøylinja (ordene ”fil”, ”rediger”, ”vis” osv utgjør verktøylinja), og deretter på ”alternativer”, for så å klikke på ”generelt”. Til slutt haket jeg av ved ”blå bakgrunn, hvit tekst”.

Pc’n rommet tilsynelatende utallige hemmeligheter. Jeg er i ferd med å avdekke dem, en etter en. Ingen fil skal føle seg for trygg, ingen underordnet mappe kan regne med å slippe unna!

Jeg husker godt da vi fikk vår første pc hjemme, det var for syv år siden, og jeg var ikke så rent lite stolt. Det var svært få av mine venner som hadde en hjemme fra før av, så jeg ble ganske unik i min omgangskrets. Uheldigvis fikk jeg ikke brukt den til noe annet enn å skrive små dikt om Gro Harlem Brundtland og slikt, for jeg hadde rett og slett ikke noe annet å bruke den til. Vi hadde ikke Internett, men det savnet jeg heller lite, for Internett hadde jeg aldri hørt om. Allerede før vi fikk pc’n vår, var den gammeldags, noe jeg ikke skjønte før noen år senere. Jeg utforsket spillene, skrifttyper og regneark. (Sommeren 1996 skrev jeg opp medaljestatistikken under OL i Atlanta, og oppdaterte den jevnlig. Det var tidkrevende, til dels kjedsommelig, men veldig nyttig. Det første jeg lærte meg om regneark, lærte jeg på den måten.) På grunn av dette, antok jeg at jeg var verdensmester i data, men det var jeg ikke.

Noe enhver selvutnevnt dataekspert synes er festlig, er når andre, mindre erfarne gjør de mest banale oppdagelser. En dag i 1997 kom en smilende mor ned fra loftet, etter en lengre skriveøkt. Hun formelig utstrålte lykke, omtrent som jeg trodde noen ville se ut dersom de hadde fått en hyggelig telefon fra Hamar. Grunnen til at hun var så veldig fornøyd, var at hun ved en tilfeldighet hadde oppdaget at man kan endre fargen på skriften, man trenger faktisk ikke holde seg til svart dersom det ikke er ønskelig.

De første skal imidlertid bli de siste, og da tiden var moden for å bytte pc, var det ikke min kjære mor som kom til å gjøre de største blunderne, eller fremstå som tregest.

Vår neste pc skaffet vi oss i 1998, og den hadde Internett i tillegg til at den så litt mer moderne ut enn den forrige. Erfaringen jeg hadde med den forrige pc’n gjorde det lett å hanskes med den nye. Til tross for at den første pc’n var umoderne allerede ved inngangen til 1990- årene, tok jeg en dag i mars 2000 alle delene inn på rommet mitt og bestemte meg for å sette den opp på pulten min. Det kostet meg masse tid, krefter og hodebry, men til slutt kunne jeg ta meg selv i hånden og gratulere meg med vel utført arbeid. Tanken bak denne ideen var at jeg hadde en særoppgave å skrive, og for å slippe å booke tid på den andre pc’n (den var særs populær), ville arbeidet mitt bli lettere å gjennomføre når jeg kunne sitte på eget rom og skrive ferdig oppgaven, uten andres innblanding. Hvilken forlokkende tanke! Søsteren min hadde riktignok byttet om noen av tastene på tastaturet, så b hadde byttet plass med m, og n hadde for eksempel byttet plass med v. Det spilte ingen rolle. Oppgaven ble skrevet ferdig, og jeg skulle lagre hele stasen på en diskett, for så skrive den ut et annet sted.

Mye i verden fortoner seg for meg som uvisst, men det jeg vet, er at jeg ikke fikk materialet mitt opp på den andre pc’n. Faren min rev seg i hårtjafsene sine da han skjønte hva jeg hadde gjort, for hadde han ikke tidligere, ettertrykkelig forklart at dette kom til å gå dårlig?

Jeg vet trolig ikke alt om data, men jeg burde lære av mine feil.

Som mennesker flest har jeg en tålegrense, i fjor ble den nådd en søndag i desember.

Situasjonen var som følger: Jeg hadde holdt på med et engelskprosjekt en tid, og skulle levere det inn på mandagen. Onsdagen før hadde jeg avsluttet selve skrivingen, og hadde en avtale med faren min om å få skrevet oppgaven ut i byen der han den gang jobbet. Etter sigende hadde de en helt glimrende printer, og ettersom mitt prosjekt var omfattende og inkluderte mange fargebilder, passet det meg svært godt. Jeg dro med meg pc’n min til jobben hans, og vi gjorde oss klar til den store utskrivningsprosessen. Stoltheten skulle overføres til hans pc via disketter, og det høres i grunnen enkelt ut. Skuffelsen var desto større da vi skjønte at ingen diskett tok mer enn noen få sider, i høyden. Vi brukte våre små mattekunnskaper og regnet ut at hvis vi skulle bli ferdige, ville det ta flerfoldige timer, og sannsynligvis ville det bare medføre stress og høyt blodtrykk. Av den grunn dro jeg hjem, og dagen etter kjøpte jeg blekk for et uanstendig høyt beløp penger. Selvsagt var det noe i veien med printeren vår. Jeg fikk bare ut noen streker, og det som skulle være rødt, var rosa. Det som skulle være grønt, ble alt annet enn grønt. Nei, dette var skrøpelige saker. Mer blekk kjøpte jeg, for jeg håpet i det lengste at det var patronene som var problemet, men det var det slettes ikke. Da jeg reiste til faren min på fredagen (han bor nå et annet sted), regnet jeg med at vi skulle løse dette sammen gjennom gode samtaler om datateknologi. Vi avtalte vi skulle ha en telefonkonferanse søndag kveld etter at jeg hadde kommet hjem. Jeg skrudde printeren fra hverandre, og gjennomsøkte hele pc’n etter svar på hva som kunne være galt. Tikk- takk, innlevering om noen få timer. Han ga til slutt opp, så der ble jeg stående alene, natt til søndasg. Vi steinbukker er sta, og jeg la ikke fra meg skrutrekkeren før det var på tide å stå opp mandag morgen. Da var det én mulighet igjen- finne en fargeskriver på skolen. Til mitt hell var fransklæreren min eksamensvakt den morgenen, så jeg hadde to timer mer på å fikse mitt problem. Og joda, da jeg dukket opp på lærerværelset, fant jeg én lærer, de andre hadde enten time eller så var de bare ikke der. Fortvilet prøvde jeg å forklare situasjonen, ved å omtrent gjenfortelle det jeg har skrevet om den her. Uheldigvis var alt som kan printe farge ute av drift den dagen. Noen ganger føler man seg virkelig maktesløs overfor moderne teknologi! For å ha noe å levere inn, skrev jeg alt ut, men resultatet ble i svart hvitt. Alle henvisningene mine til bestemte farger o.l. i oppgaven, som handlet om moter, ble betydningsløse hvis jeg ikke tok saken i egen hånd og fargela alle bildene. Men det gjorde jeg ikke. Derimot leverte jeg mange, mange sider svart hvitt, forklarte situasjonen for læreren og håpet at det beste.

Til tross for dager som jeg gikk igjennom i fjor, har jeg ikke mistet motet! Nå skal jeg klikke meg gjennom alle mapper, teste ut alle merkelige filer og programmer jeg ikke visste jeg hadde, og ikke minst formatere, defragmentere og innstille. Det er med pc’n som det er med hunder- de skal ikke ha kontroll over eieren.

Den grå maskinen er praktisk, og nå som jeg har full kontroll over den, og for øyeblikket skriver med hvit skrift på blå bakgrunn, kan ingenting gå galt!