Stilfullt

Kåseri av Linda Bjørkli

Jeg har nesten alltid likt å uttrykke meg skriftlig, både i skolesammenheng og ellersbare for meg selv, for moro skyld. Det var da jeg gikk på ungdomsskolen at jeg for alvor oppdaget hvor festlig det er å skrive, og mye tid ble brukt på å forfatte yndige noveller om pensjonerte madammer, klossete karer og prester med personlighetsforstyrrelser. Når jeg nå leser det jeg skrev, skjønner jeg at de tre siste årene i grunnskolen ble utnyttet effektivt, ved at jeg la det jeg har fått av kreativitet ned i mine stiler. Andre brukte originaliteten sin på fine blyanttegninger, noen formet mer eller mindre dekorative vaser av leire, og noen særinger klarte å tilføre matte noen drypp av skaperevne. Når jeg nå går ut med en oppfordring, går den i første rekke til alle elever i grunnskolen som måtte lese dette: Skriv om absolutt hva du vil når du skal levere inn en stil! Tråkk opp løypene selv og dra nytte av den tiden du har på ungdomsskolen ( det er kanskje i sær der man får stiloppgaver?) , for ikke ta det for gitt at du kan få morsomme stiloppgaver til enhver tid på videregående. Vel, det er kanskje en overdrivelse å si at vi ikke får fornøyelige oppgaver? I andre og tredje klasse kommer dagene med permafrost hyppigere enn de artige oppgavene, hvis man da ikke bestemt betrakter følgende type oppgaver som underholdende: ”Analyser novellen x, trekk ut de fem viktigste virkemidlene forfatteren benytter seg av og lag en kommentar på ikke mer enn fem sider hvor du reflekterer over i hvor stor grad forfatteren er selvbiografisk, både i denne novellen og øvrige verker. En god besvarelse vil også si noe om hvorvidt novellen er tidstypisk eller ikke, sett i fra et britisk middelklasseperspektiv.”

Når vi fikk de første stiloppgavene våre i første klasse, ble jeg henrykt fordi jeg fremdeles kunne skrive om noe morsomt, nemlig Norge som turistmagnet. Ja, jeg ble så ekstatisk at jeg anså alle rykter om tørre stiloppgaver som det reneste visvas. Men selv om oppgaven var vel og bra, er det ikke dermed gitt at besvarelsen ble likeså. Trolig sveipet jeg innom alt som kvalifiserer til røde streker og store spørsmålstegn fra en lærer; jeg bommet på delvis på oppgave og sjanger, det fryktede ”muntlige språket” var så absolutt tilstedeværende, i motsetning til hva en klar avsnittsinndeling var, samt diverse andre uklarheter som gjorde forvirringen komplett. Jeg hadde klart meg bra før, så en liten smell viste åpenbart at det ikke var meg det var noe galt med, i den grad det var noe galt! Nei, jeg skulle fortsette slik jeg hadde startet, og til slutt ville det lønne seg, tenkte jeg. Ikke ti ville marsvin kunne få meg til å legge om uttrykksformen min! Nettopp fordi jeg var så sta, famlet jeg i blinde i et skoleår.

Det som var velsignet med første klasse, var det at vi kunne skrive morsomme stiler uten at det var påkrevd et faglig innhold. Ingen kåserier trengte å ha sammenheng med språkreformen av 1907, og vi fikk heller skrive om hva slags musikk vi liker best og det hendte at vi kunne kommentere den nåværende kronprinsesse Mette- Marit i form av leserinnlegg. I norskfaglig kontekst bestemte jeg meg for å gjennomføre et stort stunt på en heldagsprøve ved juletider år 2000. Det begynte å bli kjedelig med tanke på karakterene mine i norsk, så nå ville jeg enten ta et kraftig jafs mot den øvre delen, eller kanskje mest sannsynlig- mot den nedre delen av karakterskalaen. Faren min ga meg ideen, som var like idiotisk som enkel: Jeg er en gammel mann som har bestilt og mottatt en pc jeg ikke skjønner noe av. Trykket må lettes, og pc- supporten skal få en kraftig overhøvling per telefon. 90% av teksten skal være ekte bannskap, altså er dette ingen innføring i høflighet. Det var lite sannsynlig at en av oppgavene ville ha denne ordlyden, men det hadde ingenting å si, da fikk jeg heller lukke øynene og bare skrive ned besvarelsen uten å tenke på oppgavens ordlyd.

Research er som alltid viktig, og jeg fant mang en skjellsordliste som kunne bli vital på d- dagen. Førstehåndsinformasjon fikk jeg fra faren min, som er nordlending og har mer enn god innsikt i den slags nyttig språkkunnskap som banning til syvende og sist er.

Omsider kom dagen da jeg skulle produsere en temmelig original stil, og jeg hadde rigget meg godt til rette med myke puter, te på termos og masse verdifull informasjon. Alt lå til rette for at dette skulle bli en bra dag, men så ble oppgavene utdelt. Ingenting kunne settes i sammenheng med data, ikke på noen måte, og ingen av oppgavene appellerte til uhemmet banning. Stemningen var like trykkende som hos i en konkurstruet hjørnesteinsbedrift den morgenen, og jeg var rådvill. Jeg kunne ikke etter noen få måneder være helt sikker på om læreren min var av det sensible merket eller om hun tålte såpass, så jeg lot beklageligvis opplegget mitt ligge. Etter noen timers intens gjennomtenkning, bestemte jeg meg så for å kjøre en plan b, som jeg fant på der og da, nemlig en mykere variant av plan a. I stedet holdt jeg andelen banning nede på ca 15%, jeg endte opp med en kjedelig karakter som resultat, dog ingen røde streker under alle de drøye ordene. Det eneste som ikke ble kommentert i stilen, var de nevnte 15%.

Nå skulle jeg selvfølgelig ønske at jeg hadde peiset på med all verdens bannskap og ukvemsord, bare for å se hvor grensen egentlig går, men toget har gått, og jeg tviler på om det er så genialt å gamble med karakterer i tredje klasse. Og oppgaven jeg ikke skrev, får du selvfølgelig lov til å ”stjele”, hvis du er beredt på alt fra stryk til toppkarakter!