Jeg - en treffsikker strikker

Kåseri av Linda Bjørkli

For noen dager siden tok jeg en kraftig opprydning på rommet mitt. Hensikten var å få kvittet meg med det jeg har slengende i skuffer og hyller, og som jeg ikke egentlig trenger. En ekte optimist tror at dette er gjort på en time eller to, men så viser det seg at et slik prosjekt faktisk tar en halv uke eller der om kring. Dagene jeg brukte, var ikke bortkastet. Selv om helserådet sannsynligvis ville frarådet et opphold på rommet, på grunn av alt det gamle støvet som samlet seg opp, var det koselig å se det jeg har fått ut av livet mitt spredt utover noen få kvadratmeter. Jeg er en skikkelig nostalgiker, så når jeg fant gamle tegninger fra barneskolen, måtte jeg lete etter de gamle klassebildene mine og tenke ekstra mye på den bekymringsløse tilværelsen jeg den gang levde. Mellom julepynten og skjønnskriftsbøkene fra andre klasse fant jeg noe jeg ikke hadde sett på lenge, nemlig produktene av alle timene med forming og tekstil jeg hadde i grunnskolen. Og etter å ha sett på resultatene, vil jeg bare si til alle formingslærere her på skolen: Dere skal være glad for at jeg ikke søkte meg inn på den linja! Her var det mye ymse, og ikke minst mye som vekker gamle minner.

Det første jeg fant, var en pute jeg sannsynligvis sydde i fjerde klasse. Den er ikke helt ferdig, så det er mye bomull og dun som stikker ut fra både en og to sider. Jeg husker svært godt at vi måtte ta symaskinlappen før vi fikk sy så mye som et eneste sting. Symaskinlappen var et lite kort av papp hvor det bekreftes at person x har tilegnet seg kunnskap om hvordan man trær både under- og overtråd, samt hvordan man får forskjellig utseende på sømmen. Selv gutta, som i det lengste forsøkte å være skikkelige menn, klarte dette uten problemer. I løpet av kort tid hadde alle tatt lappen, unntatt en person… Jeg kunne både matte og rettskriving, men å træ i en undertråd, eller sy pent, det kunne jeg absolutt ikke. Etter å ha strøket på oppkjøring mer enn én gang, fikk jeg lappen, fordi læreren syntes synd på meg og sikkert ikke ville at jeg skulle skille meg ut. Det var i og for seg en hyggelig gest, men det resulterte bare i at jeg sydde de mest uestetiske putene, og det i en tid hvor de mest avanserte kreerte lekre vesker og forklær.

Fjerdeklasse var et dårlig år for meg på tekstilfronten. Ikke før vi hadde pakket sammen symaskinene (og jeg trodde jeg kunne puste ut), fikk vi en ny oppgave: Strikking. Læreren krevde ikke mye, bare at vi kunne det grunnleggende som bestod i å legge opp masker og strikke et lite skjerf eller noe annet ”enkelt”. Mange hadde for lengst fått en innføring i strikkekunsten hjemmefra, og de kastet seg gladelig over mer enn bare et enkelt skjerf. Ja, her gikk det i luer, votter og slike ting. Jeg hadde også lært ett og annet om strikking hjemme, men det var glemt. Så hver fredag satt jeg i to timer og lot som om jeg strikket. Det gikk fint, for jeg er kreativ når jeg må. En dag i desember skulle vi være ferdige, men hadde jeg blitt fortalt at vi ble nødt til å vise mesterverkene våre for resten av klassen og kommentere det, hadde jeg vært syk den dagen. For jeg hadde ikke noe å vise frem, annet enn en strikkepinne med noen få masker, samt tre cm som så mer ut som en helsetrøye enn et skjerf.

Naturligvis ble jeg møtt med hånlige flir og kommentarer jeg har fortrengt, og det var en ekstremt ydmykende opplevelse i en tid hvor det var viktig å være kul og slikt. De andre hadde glemt denne episode på mandagen, men fremdeles sitter denne skrekkelige opplevelsen i meg, selv om jeg nå for det meste bare ler hjertelig av den.

Jeg er glad jeg har sluppet unna tegning, forming og alt som heter håndarbeid på videregående. Grunnskolen ga meg nok av den type oppgaver, til tross for at jeg likte kunst- og håndverkfaget på ungdomsskolen. Symaskinen slapp jeg ikke unna, og det som skulle syes, enten det var gensere eller puter, ble som regel skjevt. Jeg ble heller ikke ferdig med alt, så på rommet mitt ligger noen halvferdige puter med batikk-mønster og det som en gang skulle bli en genser.

Det var akseptert å ikke skjønne matteleksa, og hvis vi ikke gjorde det så bra på engelske gloseprøver, var det også greit. Slike ting kan alltids forklares, enten med at ”hunden min var så sulten, så han spiste opp arket med glosene på, og da visste jeg ikke lenger hva jeg skulle øve på”, eller kanskje ”jeg skjønte ikke leksa, selv om jeg prøvde mange ganger. Mamma og pappa skjønte’n heller ikke, så da var den vanskelig.” I mange av timene dukket det opp flere gode unnskyldninger, og selv om man faktisk ikke forstod noe av leksa, så var man som regel ikke alene om det.

Men tekstiltimene stod i en særstilling. Her kunne vi følge hverandres ferd mot målet, uke etter uke. Det er ikke til å komme bort fra at barn sammenlikner seg med andre, og spørsmål av typen ”hvor langt har du kommet? Kan jeg se på ditt skjerf?” er slettes ikke uvanlige. På den måten blir det tydelig for alle og enhver hvem som er flinke, og hvem som egentlig ikke jobber så bra. Jeg kom meg riktignok gjennom noen måneder med strikking, uten å vise frem det jeg drev med, men det betyr ikke at jeg ikke fikk spørsmål. Jeg trodde det var slik at praktiske fag ikke hadde høy status på barneskolen, men når jeg ble kastet inn i sirkuset selv, innså jeg at det ikke stemte. Det var mye skuling og intern konkurranse, og vi som ikke var tilstede da talent i håndarbeid ble delt ut, ble omsider oppdaget og avslørt. Alle vet hvem som utmerker seg og hvem som er mest effektive, og alle vet hvem som alltid strever. Slik jeg ser det, ville det vært best om dere foreldrene heretter gir ungene deres en liten innføring i håndarbeid. Ikke gi dere før Mons på ti har lært seg å legge opp 30 masker, og tving ham til å strikke grytekluter til bestemor. Bare slik kan fremtidige tekstiltimer gå mest mulig skånsomt for seg, og vi slipper kanskje flere uheldige tekstilskjebner som min. Og selv om jeg ikke er i mot håndarbeid, sitter jeg med den oppfatning av at det smarteste er å overlate sånt til de som kan det.

Hvis alle små elever lærer håndarbeid tidlig, vil vi om noen år ha mange dyktige korsstingeksperter, for eksempel. Og det er ikke å forakte?