Stygt og pent

Kåseri av Raymond Karlsen, skrevet i 2. klasse på Nesodden VGS i 2002-2003.

Noen barn er gule, noen barn er blå, noen barn er stygge, men det er utenpå”. Minnene fra sangtimene i første klasse sitter jommen fortsatt. Teksten sitter som om jeg skulle gått i første klasse i fjor. Lærerinnen min sang denne for meg og de andre barna da jeg gikk mitt tredje år i første klasse. Det har alltid forundret meg at denne sangen egentlig er publisert for barn, i og med at enhver person med en liten dose sunn fornuft, forstår at det ikke passer seg at barn lærer det som synges i denne sangen. Det finnes jo ikke gule og blå barn.

Det er viktig at barn forstår hva man egentlig mener. Når man er en liten pjokk på 3 årer, har man ikke den samme kunnskap og dømmekraft som vi voksne mennesker besitter. Hva man lærer som barn, sitter som oftest igjen i voksen alder. Man bør derfor gjøre ting enkelt slik at barn forstår, si ting enkelt slik at barn forstår og skrive ting enkelt slik at barn forstår. Det er meg derfor et stort ønske å få innført tiltak som hindrer den massive eksponeringen av skjønnhetsidealisme på barn.

Smak kan være så mangt. Noen liker smaken av frihet, mens andre liker smaken av honning. Du kan like å sitte og se på solnedgangen en vakker sensommerkveld, mens naboen sitter inne og ser på episode 7532,5 av Hotell Cæsar. Både du og din nabo er trolig i deres fulle overbevisning at akkurat dere gjør er det beste, det som passer dere best. Det er rett og slett det dere finner mest behagelig, det som har falt i smak.

Mat er et godt eksempel på en ting der det er et utall mange meninger. Det virker som at nesten ingen har samme smak. Pappa synes makrell i tomat er fryktelig godt, min søster synes det stikk motsatte. Selv synes jeg egentlig at makrell i tomat er forholdsvis godt, dersom jeg prøver å glemme at det er fisk, men i og med at kjæresten min synes man får så forferdelig dårlig ånde av makrell i tomat, synes jeg ”offisielt” at makrell i tomat er noe av det verste man kan spise. Så det så meg. Noe annet jeg vil si at er negativt ved denne urnorske delikatessen er den hersens boksen. Hvem har noen gang klart å åpne en makrell i tomat-boks uten å sprute utover hele den nye, hvite skjorta? Og hvem i huleste klarte å finne den opp?

Makrell i tomat-boksen faller altså ikke i smak hos meg. Arkitektur og utforming av ting er et ømfintlig tema for mange. Også her er det store forskjeller i smak hos folk. Dersom noen måtte mene at MIT-boksen (Makrell I Tomat, ikke Men In Tights) er en fin og praktisk oppfinnelse, skal jeg personlig sørge for å banke opp vedkommende. Og da blir det ikke et pent syn. Etter min mening.

Det finnes mange ting som er stygge og det finnes mange ting som er pene. Et hus kan være stygt, en mobiltelefon kan være stygg, en person kan være stygg, en modell kan være stygg, en flodhest kan være pen, osv.

Om en ting er stygg eller ikke, blir som regel opp til hver enkelt av oss å finne ut. Slik lovverket er i dag gis det, etter min mening, alt for store muligheter for folk flest til å mene akkurat hva de vil. Om en person kommer bort til meg og sier at han/hun/det synes at huset mitt er stygt, har faktisk jeg, tro det eller ei, ikke lov til å slå ned vedkommende. Dette stygge avskummet av et kryp har rett til selv å mene hva hans/huns/høns lille rottehjerne måtte mene om mitt hus. Slikt stinker det demokrati av.

Det sies at jeg ikke er spesielt pen, men at jeg har indre egenskaper gode som gull. Så sier i hvert fall min mor. Min mor har blant annet sagt at dersom mitt hjerte ble donert bort til en person som virkelig trengte det – for eksempel en døende, en med hjerteproblemer eller en åndssvak neger – da ville nok i hvert fall hjertet mitt kommet verden til gode. Selv har jeg aldri forstått dette helt, da jeg besitter den mening at mitt eget hjerte nok passer best bak mine egne ribbein. Dessuten er det også i min fulle overbevisning at dersom mitt hjerte skulle være hos noen som trenger det, så må da det være meg? Jeg tror nok ikke at jeg hadde klart meg en dag uten et hjerte. Min mor har også ytret ønske om å donere bort andre organer den dag jeg dør. Slikt er greit for meg, så lenge min død ikke blir fremskyndet grunnet pengemangel.

Her til lands finnes det mange pene mennesker og mange pene ting. Jeg har selv vært på diverse utflukter til andre land, og jeg må virkelig få informere om at jeg er fryktelig stolt over å kalle meg nordmann, selv om mine venner riktignok ikke er så stolte over at jeg kaller meg det. Hos broderfolket til høyre har de en natur så skrekkelig stygg at min oldemor trolig ville tatt en dobbel saltomortale med trippel skru og frippel skvadruppel i graven, dersom hun visste hvordan ting stod til i hjemlandet. Min oldemor var nemlig svensk, dog, hold tilbake fordommene, hun var allikevel ikke så fryktelig stygg. På sine eldre dager så hun riktignok ut som en noe overmoden sviske, og kista som ble bestilt til henne var av minste (og billigste) sort, i og med at det som var igjen av oldemor ikke liknet annet enn en stor rynke.

Oldemor, eller Emma som er hennes pikenavn, ble født i Sverige i det forrige årtusen. Da hun fylte 17 år, var gift, skilt, gift, skilt og gift, og hadde 4 barn, to hunder og en halv katt, valgte Emma å flytte til Norge med sin tredje ektemann, Axel (må ikke forveksles med Excel, da Axel aldri var spesielt flink verken når det gjeldt matematikk eller regnskap). Omstillingen fra svensk til norsk levemåte ble voldsom for de to turtelfluene. Fra et rolig liv i Sverige ble Emma og Excel nødt til å starte et nytt og rolig liv i Norge. Kontrastene var selvfølgelig enorme. Korv het ikke lenger korv, men pølse. Socialdemokraterna het ikke lenger Socialdemokraterna, men Framstegspartiet. Snygg het ikke lenger snygg, men stygg… eller pen.

Det var i denne perioden av Emma og Excels liv at de forandret seg. De ble mindre interessert i følelser, det emosjonelle, og mer interessert i det materielle. De ville eie ting, ha ting, få ting, bruke ting, slå ting, storting, småting, tingeling, ingenting og ingen-tingeling. Og med Emma og Excel forandret også hele verden seg. Jeg sier ikke at det var mine oldeforeldre som forandret verden til et bedre sted ved å innføre en større grad av materialisme, jeg sier bare at jeg er i familie med dem og at de forandret verden til et bedre sted ved å innføre en større grad av materialisme.

Med materialismen kom altså menneskers forhold til ting, og det å ha meninger om tingene. Var en ting pen eller var den kanskje stygg? Det fantes så mange nye ting og så mange nye inntrykk å fordøye i den nymaterialistiske perioden (0-10 e.Om [etter oldemor]) at folk kanskje ikke brydde seg så fryktelig mye om tings utseende og status på den tiden. Nå, derimot, betyr det alt.

Det finnes mange særdeles interessante emner å diskutere nå til dags. Vi skal ha svar på det meste, vi skal vite hva som er riktig, hva som er galt og hvem som er gal. Er ting stygge eller er de pene? Er operaforestillingen kjedelig eller dårlig? Er den personen der borte mulatt eller neger (les: slem og skummel, eller veldig slem og skummel)? Foretrekker du kaffe fremfor TV? Liker du vindruer eller vinduer? Synes du to kilo er morsommere enn en halv meter? For mange fortoner kanskje dette seg som informasjon hinsides all nyttighet, slik er det ikke for meg. Kunnskap er makt, makt er penger, penger er ting og ting er kjærlighet.

Jeg har selv stort sett bare pene ting. Mobiltelefonen min er råstilig og dyr, bilen jeg skal kjøpe når jeg fyller 18 kommer til å rule gata og t-skjorta jeg har på meg i dag er svart med en søt Snoopy foran.

Mennesker er kanskje det som er mest nærliggende å klassifisere som pene eller stygge. Det finnes mange måter å bedømme skjønnhet på. Vi har for eksempel missekonkurranser, der det er om å gjøre å ha de største puppene, det blondeste håret og de dummeste meningene. Vakkert er det, det må jeg få si.

Odd Brockmann hevder at det finnes visse ”lover” for hva som er pent og hva som ikke er det. Herr Brockstrand: Hvor i huleste finner du disse? Har personlig lest igjennom Åndsverksloven og Markedsføringsloven og ikke funnet noe. Nå setter jeg i gang med Kjøpsloven, og om det ikke står noe om dette der blir rett og slett arg.

Jeg har da min egen rett til å mene det jeg faktisk mener, herr Brockvann. Jeg synes det er vakkert når mitt favorittlag vinner en fotballkamp. Jeg synes fotball er et vakkert spill, altså spiller jeg fotball selv. Korpsmusikk har også alltid ligget mitt hjerte nær, dog jeg er for tiden ikke medlem av noe korps. Det har gått rykter om at grunnen til at de ikke ville ha meg i det forrige korpset var at jeg ”ikke holdt det nivået korpset ønsket”. Dette er selvsagt helt feil. Jeg spilte vakker korpsmusikk, jeg. Vonde tunger vil ha det til at jeg ikke klarte å gå i takt med de andre i 17.mai-toget, og lignende. Dette er selvsagt også helt feil. Jeg gikk i takt hele tiden, jeg, det var bare det at alle de andre gikk i en annen takt. Slikt blir det ikke vakker korpsmusikk av, derfor valgte jeg å bli sagt opp.

Enhver person har rett til å synes hva som helst om alt. At Brockdamm presterer å pålegge oss en mening vi ikke har, minner sterkt om diktatur. Og det, herr Brockand, vil vi ikke ha noe av. Show some respect, dude.

Avslutningsvis vil jeg få lov til, for egen regning (kan eventuelt spleise dersom det blir mye), å legge til noe som Brokkemann har utelatt når det gjelder dette med hva som er pent å se på. For flere hundre år siden ble det regnet ut et forhold mellom høyde og lengde, som liksom skulle være det perfekte forhold. ”Det gyldne snitt” kalte man det. Det var dette som var det peneste, det aller beste. Nå for tiden kaller vi det wide-screen med surround-lyd.

Hvis jeg fikk velge ville jeg hatt wide-screen TV med surround-lyd. Og kul, rask bil. Og et stort, fint hus. Og en liten, kjempebra mobil. Og en snill, kjempesøt kjæreste. Dette er i alle fall sånt som faller smak hos meg.

Og det er vel det viktigste, er det ikke?!