Lille Speil På Veggen Der, Hvem Er Vakrest I Landet Her?

Kåseri av Anja Palmer Skagestad

”Hvordan det er å bli stirret etter som en høy og attraktiv burkha og få sin første burkhakompliment fra en mann på gata”

Utdrag fra ”Bokhandleren i Kabul” av Åsne Seierstad

Så da vet vi det. I et land hvor det har gått sport i å kle på sine kvinner, måler de en kvinnes skjønnhet ut ifra høyden på hennes burkha. I et land hvor kvinnens kropp ikke eksisterer og ordet sexy ikke finnes i ordboka, selv her finner vi et skjønnhetsideal; drømmen om en høy, og gjerne lys, kvinne.

Å allerede her begynner dobbeltmoralen med menneskenes skjønnhetsideal. For over alt hvor du er her i verden er det drømmen om det uoppnåelige og urealistiske som legger grunnstenen for samfunnets skjønnhetsideal. Det skal være vanskelig å bli pen. Man skal jobbe for å bli det, noe som gjør at alle de som er fødte skjønnheter blir sett på som gudinner.

Dobbelt moralen ligger i det at i et land som Afghanistan hvor de fleste er mørke i huden, er skjønnhetsidealet en lys kvinne, mens i Norge hvor de fleste er lyse er drømmen en solbrun kvinne. Men det har ikke alltid vært sånn. I gamle dager var det in blant de velstående kvinnen i vesten å være så hvit som mulig, man skulle vise at man var så rik at man ikke trengte å jobbe ut i sola og bli helt svartbrent. Nå i vår tid er det in blant de velstående kvinnene å være så brun som mulig for å vise at man ikke trenger å jobbe så mye, man har tid til å nyte livet, sitte i sola med sin martini og la solstrålene slikke over hele kroppen.

På de fleste øyene i Stillehavet er det in å være feit. Jo fattigere landene er jo feitere er drømmekvinnen. I vesten derimot hvor man har mat i overflod, skal man være tynn, tynnere enn tynn. Og jo rikere landet er jo tynnere er drømmekvinnen

Samtidig som du i vesten skal se ut som om du nettopp har blitt sluppet ut fra Auschwitz, skal du ha store pupper og en spretten rumpe. Man skal få litt Barbie fornemmelser når man ser på deg. Og igjen kommer den røde tråden som alltid kommer igjen når det gjelder skjønnhetsideal, drømmen om det urealistiske. For det viser seg nå at hadde Barbie vært en levende kvinne hadde hun kravlet på alle fire fordi hun ikke hadde klart å bære vekten av sine egne pupper, og mensen hadde hun mistet for lenge siden, fordi det ikke finnes plass til en livmor i Barbies lille mage. Med andre ord; vestlige kvinner vil være kravlende skjønnheter, ute av stand til å fornye slekten.

For en hver kvinne vet at hvis man slanker seg, er det første som forsvinner puppene. Det er nærmest fysisk umulig å ha store pupper, en spretten rumpe samtidig som man har en livvidde på størrelse med Tingeling sin, i hvert fall uten hjelp fra en ”god” fe med skalpell og en eksamen innen plastisk kirurgi.

Det har til og med vært mote å late som at man ikke bryr seg om mote. I hippitiden var det in å se så møkkete og jævlig ut som mulig. Hår skulle vokses ut både her og der, og kroppen skulle få leve sitt eget liv. Man skulle se kvasiskjønn ut.

For bare noen år siden var historien den samme. Det var inn å se ut som om man hadde en bad hair day, man skulle være rufsete. Det skulle se ut som om man nettopp hadde kommet opp fra sengen og ikke brydd seg om at håret sitt så ut som et kråkereir. Sannheten var derimot en helt annen. Sannheten var at du hadde stått foran speilet i flere timer, og hadde med hjelp av Gud vet hvilke produkter dandert en slags frisyre som så ut som om du ikke hadde gjort noe i det hele tatt. Med andre ord man hadde gjort seg flid med å se uflidd ut.

Det å være pen er ofte forbundet med smerte: snørte føtter, voksing, napping, plastisk kirurgi, bleket hud med kjemikaler, rette ut hår, piercinger, korsetter er alle ord som burde høre hjemme på et tortur museum, men som dessverre har vært en del av skjønnhetsidealets historie. En historie som, som oftest har går ut over kvinnen. For hvor mange hyl, hvor mange skrik har ikke blitt ropt ut i skjønnhetens navn.

Men i den vestlige verden har vi nå fått vår hevn. De vestlige mennene har blitt mer og mer forfengelig. Plutselig har de fått øynene opp for sine begynnende mager, sine blanke isser, sin fete hud og sin dårlige kroppslukt. Flere og flere kjøper nå mannlige skjønnhetsprodukter. Noen går til og med så langt å vokse sine hårete brystkasser og dekke sin hvite hud med selvbruningskrem, vel og merke mannlig selvbruningskrem. Særlig er svenske gutter jålete. Jeg pleier å si at man kan lukte en svenske på lang avstand, fordi de allerede fra fødselen av ble duppet i eau de cologne. De er mye mer opptatt av sitt utseende, enn sine norske brødre selv om også de begynner å bruke mistenkelig lang tid på badet. Og vi får se, kanskje om 30 år finnes det bare kvinner og tvekjønn her på planeten vår.

Men hva er egentlig skjønnhet

For hvem er egentlig vakrest i verden her?. Er det den afrikanske kvinnen med en stor plate i munnen og så mange ringer rundt halsen, at hvis hun tar av dem så knekker hun nakken. Eller er det den kinesiske kvinnen som ikke kunne gå fordi det som en gang var foten hennes har på en drastisk måte blitt til en livløs klump. Eller kanskje det er den vestlige skjelettkvinnen som hvis du blåser på henne faller sammen som et korthus.

Men en ting er i hvert fall sikkert her i den vestlige verden har skjønnhet begynt å gå på livet løs. Yngre og yngre kvinner, eller jenter er vel bedre å si, dyrker sine kropper. Da jeg var liten dreit jeg i at min rosa tights ikke matchet min røde genser ,og av og til kunne det se ut som om jeg bare hadde dettet baklengs inn i klesskapet for så å komme ut kledd i hva det nå var jeg hadde viklet med inn i. Nå om dagen vet til og med ti åringer at rødt og rosa er stygt. Klærne skal helst matche, og aller helst være av et merke som miss sixty, DKNY og lignende

På min tid hadde guttene guttelus og sminke var noe man brukte når man ville kle seg ut. Man kunne til nød også bruke lebestiften til å sminke alle guttene med guttelus, for det var utrolig morsomt. Nå er guttene kjekke og sminke er dødens alvorlig. På barneskolen går det ikke lenger småjenter men små Lolitaer, med ole brumm tangaer og matchende BH’er.

Men selv om det ropes varsku over alt, er det som om advarslene faller for døve ører

Kanskje holdningen ”don’t hate med, cause I’m beautiful” har grodd seg så fast i oss. Vi vil gjerne at verden skal bli mindre skjønnhetsfiksert, men vi som individer vil ikke være den som begynner å forvandle verden til et ”styggere” sted. Vi vil ikke slutte å arbeide så hardt med å se godt ut. Vi vil ikke legge sminken på hylla, kaste vår after shave, kjøpe fornuftige og ikke fine klær. For det vil bare resultere i at folk rundt hos vil synes vi er stygge, og det vil vi ikke være med på. Vi vil bli forgudet, foreviget, vi vil ha oppmerksomhet, og fremfor alt vi vil være gudinner. Men vi vil aldri, aldri innrømme ovenfor oss selv eller ovenfor andre hvor mye utseende egentlig betyr for oss.