Valentins dag hos tannlegen med skjerf som Lona har strikket til meg
og George Bush

Av Pål Emil Engh

Jeg har vært hos tannlegen i dag. Hun smilte, tok telefonen, snakket med noen, kanskje en mor. Så så hun på meg og sa jeg hadde noe hun kalte et sikkert hull og et på-kanten-hull. "Kom tilbake om to uker, og husk å bruke tanntråd." Hva er det for noe å si? Og da jeg kom hjem satte jeg på tven og så reklame for Solidox og Extra og tyggegummi og hvite tenner. Jeg ble gæern.

Jeg har sendt noen meldinger på sms til George Bush. Jeg venter stadig på svar. Samme natta drømte jeg at hele familien, både fra mors og fars side, kom for å se på den nye kjæresten min. "Få se på henne, da," ropte de. "Nei," ropte jeg. Men da ble de bare enda mer påtrengende. Vi dro på konsert i stedet. Etterpå gikk vi i bygatene. Hun smilte og lurte fælt på hva jeg grublet sånn på. "Jeg reiser i dag," sa jeg. "Hvor skal du, skal du ikke gå på skolen?" Hun ville sitte på en benk å snakke om det.. "Skal du bare reise." Hun så bekymret ut. "Ja." "Her er bilnøkkelen, bare ta bilen hvis du vil." "Men kjære, jeg har jo ikke lappen, jeg kan ikke kjøre." "Det betyr ikke noe," sa jeg. "Så lenge du ikke finner på noe tull." Så grep hun meg og ville liksom holde meg fast.

To uker senere var jeg tilbake i tannlegestolen. Det gjorde vondt. Jeg var forbanna. Idiotiske tannlegefaen. "Du har vel ikke sett henne," spurte jeg. "Unnskyld, hvem da." "Ingen, bare en jeg kjenner." Jeg betalte for meg og gikk ut. Ute var det snart vår. Men hvor faen var bilen jeg hadde? Lasse Karlsen, tenkte jeg, han har bilen. Jeg ringte Lasse. Han sa hun hadde flyttet hjem til foreldrene sine. "Hva faen gjør hun der," spurte jeg. Lasse visste faen ingenting.

Tre timer senere stod jeg foran det enorme huset som hun kalte hjemme. Det så ikke akkurat ut som et hjem. Var ringeklokka i ekte gull? Kanskje. En liten dame i grilldress åpnet. "Hei, er Lona hjemme."

Hun satt på rommet sitt og spilte flygel. Jeg har alltid flippa helt over det, jenter som spiller piano, det er ubeskrivelig fascinerende, så lenge de ikke prøver å synge. Det satt en fyr borte i hjørnet. Han så veldig sliten ut, kroppen hans hang bare rett ned som en sekk. Lona satt med ryggen til og spilte. Jeg ble stående og beundre henne før lot meg bemerke. "Hei, jeg er tilbake fra tannlegen." Hun spratt opp, snudde på høyre hæl, det lyse, glatte håret hennes spredde seg i en vifte over venstre skulder, bare armer, rosa trøye. Fornøyde, blå øyne.

"Du burde spille mer flygel," sa jeg. "Men hvem er han fyren i hjørnet der?" Hun smilte stadig. "Det er vel ikke George Bush," spurte jeg. Joda, det var gode, gamle Georgie. "Hei, gode, gamle venn," sa jeg. Men han reagerte ikke. "Feiler det han noe," hvisket jeg i øret hennes. "Neida," sa hun. "Han er bare død." Så lo vi og løp ut i våren. "Se, jeg har strikket et skjerf til deg." "Takk," sa jeg. "Og vet du hva, Lona?" "Nei." "At naturprogrammer er det verste jeg vet." "Haha," hun lo og smilte med de hvite tennene sine.