Gratulerer med vel overstått

Kåseri av Linda Bjørkli

Så klarte vi oss gjennom en lang og god sommerferie i år og. Det er fascinerende å registrere at sommerukene går fortere med årene, det kan kanskje skyldes at jeg mener å si at sommerferien blir en dag kortere eller der omkring for hvert år.

Men uansett så sitter jeg hvert bidige år med en uggen følelse kvelden før skolen braker løs. Ikke nødvendigvis fordi det er så uutholdelig på skolen, for det er det ikke. Nei, det er tanken på at ferien er over som plager meg. Heldigvis klarer jeg å omstille meg såpass raskt at overgangen er smertefri, og allerede fra jeg har entret skolens område den gjeldende dag i midten av august merker jeg at jeg er tilbake der jeg slapp en gang i juni.

For meg er starten på et nytt skoleår omtrent det samme som skifte årstall; jeg lager en haug med forsetter som skal hjelpe meg på veien mot et lykkelig år på skolebenken. Men som vi vet, så er forsetter utelukkende til for å brytes. Av den grunn er de glemt etter et par dager, som oftest. En av de gode, gamle traverne som jeg tar frem hvert år, er samlingen av mine små, kjekke bokstavkoder à la ABOF ( og for de som ikke er bevandret i mine koderekker, kan jeg opplyse om at ABOF står for Alltid Blid Og Forberedt.) Kodene lagde jeg en gang når jeg nettopp hadde startet i 8. klasse, i håp om at årene på Tangenåsen ville bli lykkelige . Og hvert eneste år siden har jeg altså tatt frem disse bokstavene og skrevet dem med store bokstaver på fargede ark den dagen skolen startet, i håp om at jeg kanskje ville huske dem i hvert fall én dag mer. Men beklageligvis viser seg at det ikke mulig å være konstant blid selv om jeg forsøker temmelig hardt, og enda vanskeligere er det å være konstant forberedt (”forberedt” må her sees i faglig sammenheng).

Hvert år tar jeg også meg selv i hånden på at alle fag skal tas like seriøst, og ingenting skal nedprioriteres. I tider hvor jeg lærte om oktettregler, monosakkarider, skaldekvad, amerikansk lovverk og myrjordsprofiler skal jeg si at det holdt hardt .(Uten forkleinelse for øvrig til lærerne, jeg vet nok at dere bare gjør hva dere må.)

Nytt av året var kampen om skapene og den beste plassen i klasserommet. Jeg har tidligere ikke tenkt noe videre på at hvor jeg sitter i klasserommet kan gi karaktermessig utslag.

Hvis jeg sitter langt bak, så er det svært enkelt å fjerne oppmerksomheten bort fra tavla og heller bruke tiden på noe langt mindre konstruktivt, som for eksempel å skrive brev til kjentfolk og/ eller matprodusenter. Jeg gjorde dette gjennom det siste året på ungdomsskolen, og fikk til og med svar. Ettersom dette er mitt siste år på videregående skole, har jeg ikke mange sjanser igjen, for å si det sånn. Så med en gang jeg fant ut hvilket klasserom som jeg skulle ha, løp jeg skolen rundt for å finne et skap som var plassert perfekt i forhold til høyden min og i forhold til klasserommet mitt. Jeg fant et skap i perfekt høyde, for jeg var en av de aller første som, nesten med klump i halsen, stolt kunne hekte hengelåsen på mitt skap for dette året. Av en eller annen hittil ukjent grunn er det plassert i en annen etasje enn rommet mitt, så helt perfekt er det nok ikke. Når det gjelder det andre viktige elementet, plass i klasserommet, så oppdaget jeg meget hurtig til min forskrekkelse at vi sitter i grupper. Intet galt med det, men jeg tror det skal bli interessant å se om jeg klarer å oppføre meg eksemplarisk med kateteret som nærmest nabo når jeg har tre livlige klassekamerater på samme gruppe.

Allerede etter kort tid har vi begynt å merke kjøret, noen lærere snakker så pent, og ikke minst mye, om hvor viktig deres fag er – kanskje det viktigste av alle. Det kommer en dag hvor vi muligens skal opp i eksamen i nettopp deres fag. Og selv om det er et uomtvistelig faktum at vi på en eller annen måte skal ha eksamen, lærer vi vel mer enn kun for en eksamens skyld? Jeg håper da inderlig det. Alt pensum vi får trædd ned over hodet, det kan da ikke bare ha vært for å få oss igjennom en eventuell muntlig eller skriftlig eksamen på et noenlunde anstendig vis?

Uansett hvor mye vi vrir og vender på det, eksamen blir det altså på et eller annet vis, det er vi garantert, og selv om det kanskje er litt tidlig å tenke på den slags, så håper jeg at jeg har blitt litt mer opplyst og litt mer reflektert menneske når jeg en gang slutter på skolen- uansett hva slags eksamener jeg skal ha.

Enn så lenge skal jeg prøve å ikke glemme ABOF, og jeg skal så aldeles ikke nedprioritere noen fag. I tillegg skal jeg prøve å takle praktiske hindringer, som at jeg må legge ut på en minimaraton for å finne skapet mitt ( men det vil vel bare gjøre underverker for gymkarakteren etter hvert…..). Jeg tror at det kommer til å gå fint med tiden.

Ha et trivelig skoleår, alle som trenger det!

Med vennlige hilsener, Linda S. Ramnæs Bjørkli.