Harald Ingmar Vevelstad

Kåseri av Anja Palmer Skagestad

Jeg våkna av en forferdelig hodepine, det hørtes nærmest ut som om snekker Andersen lagde sine berømte leker inne i hodet mitt, og pukkelmennesket Qvasimodo moret seg med kirkeklokkene.

Det jeg nå trengte for å regnes som en vanlig dødelig igjen, var en pakke paracet, og en liters kanne med sterk kaffe. Men da jeg reiste meg opp for å lete etter disse vidunderlige pillene og det som må beskrives som ungdomskilden, i mitt tilfelle, klarte jeg å snuble i det ca 1 cm tykke teppet og lande paddeflat på kjøkkengulvet. Med meg i fallet dro jeg med meg en super dyr vase som var en gave fra en av mine mange ekser, og synderen for dagens bedritne følelse, en flaske whisky. Så ble alt stille, helt til jeg hørte en surklende litt hvesende lyd som beviste at jeg var i livet og at jeg fremdeles hadde pusteteknikken i behold.

Mens jeg lå der nede og var sikker på at jeg var lam fra halsen og ned, kom minnene fra gårsdagen snikende inn i hjernen min.

Jeg kunne vagt erindre det lokalet polet med de søte litt kortbeinte og runde ekspertisene , og den eneste tanken som befant seg i hodet mitt den ettermiddagen, alkoholforgiftning.

Lukket jeg øynene hardt igjen og konsentrerte meg for harde livet kunne jeg huske eksakt når livet mitt gikk helt på trynet.

Jeg mener livet mitt har jo snublet en gang i blant, hvem sitt liv har ikke, men denne vakre vårdagen gikk livet mitt virkelig på trynet. Landa i en søledam og brakk begge beina.

Det var den dagen da en hvit frakk med en liten rynkede mann med elefantører og ørnenese i, fortalte at jo testen var positiv den, og at jeg nå kunne tilføyes som ett nytt nummer i den stadig voksende lista med HIV –smittede.

For å ” feire” denne begivenheten lot jeg gleden min gå utover en tyggismaskin som stod utenfor Dr. du – er –mitt – verste – mareritt –fra – nå – av sitt kontor. Tyggismaskinen som formelig ropte slå meg ,slå meg prøvde å forsvare seg med å spytte ut tyggiskuler så jeg

kunne gå på trynet, men som jeg allerede har fortalt var nå dette for sent, livet mitt lå allerede og duppa i en søledam.

Når jeg endelig hadde kommet meg hjem trakk jeg for alle gardinene, låste døra, åpna tre whisky flasker samtidig og prøvde å finne ut hvem av mine ekskjærester som kunne ha gitt meg denne ”gaven”. Var det Trude, Oda, Tonje, Pernille, Merete, Simone, Turid eller kanskje Hege. Etter en stund, da navn nummer 24 hadde dukket opp, fant jeg ut at det var håpløst.

Jeg tenkte med gru på alle de dagene jeg ønsket at jeg bare kunne falle dø om. Nå når det hadde blitt virkelighet var håpet ikke så sterkt lenger. Det var så mye jeg ville gjøre, så mye jeg ville se, så mye å oppleve. Selvfølgelig vet jeg at jeg som bor i den vestlige verden ennå har noen år å gå på, men det er liksom ikke det samme å bestille en flyreise når du vet du har en tikkende bombe inni deg.

Jeg kunne formelig kjenne døden puste meg i nakken og klokken 05.00 kan jeg banne på at jeg så en svartkledd skikkelse med en ljå le av meg fra kjøkkenkroken. ( la meg nå bare legge til at jeg hadde ett fjell av tomflasker ved siden av meg, og alle tomflaskene hadde høye prosentfaktorer skrevet på etiketten)

Jeg tror det var rundt på denne tida jeg fantaserte om begravelsen min. Selvfølgelig ville jeg at kirken skulle være fylt til randen. Alle mine barndomsvenner/fiender, barnehagetanter, mine første lærere, treneren på lilleputtlaget mitt, nåværende venner, slekta fra fjerneste firmenning til moren min, ja til og med bibliotekaren på barneskolen kunne jeg se for meg hulkende på første rad med ett hvitt lommetørkle.

Men jeg viste at det var like mulig som at Star Trek var bygd på en sann historie.

Bare tanken på den mer virkelig begravelsen min, gjorde meg så deprimert at jeg drakk vodka på den russiske måten, altså bar.

Det ringer på døra. Først trodde jeg det var Qvasimodo som hadde satt i gang igjen, før jeg skjønte at det var dørklokka.

Jeg rørte meg ikke, pustet så vidt. Ville at denne personen som hadde dratt meg ut av min mimre verden skulle gå ,forsvinne.

Etter mange minutter med øre terror, den som ringt på var en av disse som elsket å holde ringeknappen inne, var han/ henne plutselig borte og jeg kunne igjen bruke mine pustekunnskaper.

Jeg så meg rundt i det som en gang var min leilighet. Jeg kjente meg ikke igjen. Over alt lå det tomflasker, gardinene hang tungt på gardinstanga og dekket all bevis på at jeg fremdeles var på denne jorda.

Jeg halte meg forsiktig opp, løftet bena forsiktig over alle flaskene til jeg sto foran vinduet, fiska opp noen solbriller som lå under et kilo med aviser og tittet ut.

Hva var dette? Hadde verden mistet all sin farge? Jeg følte meg som om jeg var med i en dårlig svart – hvitt film. Langs gaten hastet mennesker forbi, gråe, anonyme men friske mennesker. Gud, som jeg angret. Kunne jeg bare ha driti i de helvetes jentenes følelser. Det at de følte seg skittne fordi jeg hadde med meg en kondom, hva faen var det? Jeg slo hånda på vinduet og dunket hodet lett mot den glatte kalde overflaten. Faen, faen, FAEN!!

Nede på gata gikk en rød kåpe, en rød kåpe jeg aldri ville kunne ligge med, aldri få barn med, aldri leve med til døden skilte meg ad, for hvem vil vel gifte seg med en hiv-smittet? Jeg ville så gjerne åpne vinduet å rope henne opp til meg, i stedet begynte jeg å gråte. Kjente disse våte, salte tårene trille nedover kinnet. Tok overrasket hånda til ansiktet, hadde ikke grini siden 5 – klasse da Roy spiste opp brødskivene mine med servelat. Tenk at livet kunne være så simpelt. Jeg hadde aldri tenkt på hvor mye jeg egentlig savna barndommen min.

Ikke det at den var så spesiell, mer alminnelig. Men den gjemte meg for den harde virkeligheten. Var som ett trygt skilpaddeskall jeg av og til kunne titte ut av, for så å fort trekke hodet inn igjen hvis verden ble for skummel. Da jeg plutselig stod uten skilpadde skallet mitt følte jeg meg naken. Det samme gjør jeg nå her jeg står og griner foran vinduet med dagen –der – på ånde og svarte solbriller på en regnværsdag.

Jeg er skrekkelig klar over at jeg må ringe moren min. Skrekkelig klar over at verden må få vite om min dødsdom. Men ikke nå, ikke ennå. Jeg føler meg ikke syk (bortsett fra det at jeg er skikkelig bakfull), det syns ikke på meg. Har verden egentlig godt av at jeg forteller dem at Harald Ingmar Vevelstad har HIV? Har jeg godt av at verden vet jeg har hiv? Vil vennen mine trekke seg unna? Vil familien min glemme meg? Men jeg vet det ikke finnes noen utvei, jeg må si det. Så ingen ender opp som meg, Hiv- syk uten å vite hvem man har fått det av.

Jeg stirrer bort på telefonen min. Den henger der borte på veggen, så nær men allikevel så fjern. Jeg ser på veggen den henger på. På bildet som henger der. Bildet av en smilende Harald Ingmar, den dagen sola ennå skinte og verden var full av fuglesang. Jeg vet det bare er 3 måneder siden bildet ble tatt, men det føles som et helt liv. Jeg tar et prøvende skritt mot telefonen og den smilende Harald Ingmar, så ett til og ett til. Til jeg står ovenfor telefonen. Strekker hånda mot den, kjenner det kalde røret mot øret mitt, og høre den motone summetonen. Ser meg selv inn i speilet, mens jeg taster de velkjente sifrene. Ser at jeg har en rynke over det høyre øyet, da en damestemme svarer. Kan se for meg den spinkle damen som sitter på den røde pinnestolen, det velkjente kjøkkenet, med kaffeflekker på bordet, og det beste serviset i det høyre skapet. Den høye litt gråsprengte mannen som står ved hennes side. Kan formelig kjenne lukten av nystekte kanelboller. Plutselig merker jeg at det er noe som ikke stemmer, noe er ikke som det pleier å være. De ser så triste ut, så kuet. Ydmyket nærmest. Både den spinkle damen og den gråsprengte mannen gråter. Tårene triller nedover de røde eplekinnene til den spinkle damen, øynene flommer over av vann hos den gråsprengte mannen.

Det er da jeg skjønner at jeg ikke kan fortelle dem det, at jeg ikke kan si det. Jeg vil ikke ødelegge deres syn på den perfekte sønnen, den de kan være stolt av, skryte om i høytidelige middagsselskaper. Vil ikke ødelegge tryggheten jeg kjenner som hjem. Jeg står der med telefonrøret i hånda og føler meg som en lus. Ser bort på den smilende Harald Ingmar, på foreldrene hans som står bak. Så stolt av sønnen sin, børsmegleren som har draget på damene. Kjenner at strupehodet snurper seg sammen da samtalen blir avbrutt av et overdøvende klikk, da jeg henger telefonrøret tilbake. Kjenner en slags lettelse, men også ett svik. Så stillhet, fullstendig stillhet.