16. februar 2000 - en ydmykelse

Kåseri av Linda Bjørkli

Jeg tror at jeg aldri i mitt liv har vært så pinlig berørt som den gangen jeg var på Hafjell med klassen min på ungdomsskolen for noen år siden. Nå nærmer det seg sesongen for vinteraktiviteter, og det er nå alle minnene dukker opp. Heldigvis leger tiden alle sår, så nå er denne episoden bare et kapittel i mitt liv som jeg gapskratter av!

En uke i februar 2000 var vi på Lillehammer, og som seg hør og bør, passet det seg med

en dag eller to på Hafjell, når vi da først var i området. Alle som en gledet seg veldig til å stå på ski eller snowboard- men ikke jeg. Allerede før avreise visste jeg at dette kom til å bli katastrofe, for jeg har et begrenset talent på ski. Bussturen fra leilighetene vi bodde i gikk fint, og så snart vi skimtet Hafjell, ble jeg alvorlig skremt.

For aldri om jeg skulle sette mine ben utfor en av monsterløypene jeg så fra plassen min! Men like fullt spaserte jeg verdensvant for å leie et snowboard, og det tok ikke lang tid før jeg stod på plassen med et langt brett i nevene. Jeg er ikke helt skianalfabet, så jeg forstod at jeg måtte ta heisen for å i det hele tatt komme meg ned igjen. Etter noen minutter i heisen, ble jeg brått møtt av den harde virkeligheten, og det var på tide å sette utfor en av bakkene. Heldigvis fant jeg den som var forbeholdt nybegynnere, for på toppen av skråningen fant jeg noen andre ferskinger, noen i klassen. En idiot er nå en ting, men flere vil nok bli unnskyldt, tenkte jeg, og hang meg på dem. Uheldigvis skjønte de prinsippene raskt, og var ganske snart noen små prikker i horisonten. Etter et x antall tryn og desperate forsøk på å holde meg i det minste fem meter på bena, ble jeg så sint og sur at jeg ikke fant en annen løsning på det kilometer lange marerittet enn å sette meg på brettet og ake ned. Til tross for en rekke merkelige blikk, gikk det fint. Da jeg ankom foten av bakken og møtte de raske kjørerne i klassen, tok vi pause, for det hadde blitt tidlig ettermiddag når jeg til slutt kom meg ned. Men til min gru ville ikke dagen synes å ha noen ende, det var ennå flere timer til hjemreise. Fast bestemt på at snowboard ikke var tingen, byttet jeg det mot et par slalåmski, og det skulle vise seg å være et enda dårligere valg.

Jeg slo følge med noen av jentene i klassen i heisen. De skulle hele veien opp, og jeg hadde heller ingen planer om å gå av heisen før dem. Etter et kvarter stod jeg på toppen og kikket ut over hele området, det var visst fire kilometer ned. Proffene satte utfor, og der stod jeg, rådvill på toppen, med fire kilometer sort løype fremfor meg. Jeg vurderte situasjonen, men kom frem til at jeg før eller siden måtte komme i gang. Så jeg staket godt fra, og kastet meg ut i det store intet. Det gikk tre, fire meter, og så lå jeg rett ut, midt i løypa. Trolig virket det forstyrrende på mine med- skiløpere, som måtte svinge både til høyre og til venstre for ikke å krasje med meg. Å komme seg på beina igjen skulle vise seg å bli en utfordring, jeg kan bare tenke meg hvor amatørmessig det så ut når jeg klarte å sette meg på huk og plassere stavene foran meg, i håp om at de ville virke støttende. Det endte opp med at jeg skled nedover på huk, men havnet enten på ryggen, på siden eller på magen gjennomsnittlig hver femte meter. Sort løype er temmelig loddrett, og farten blir deretter, så når farten ble for ille, var det bare å tryne. Noen ganger havnet jeg helt i siden av løypa, og noen ganger nesten i skogen. Det verste var allikevel at de jeg hadde tatt heisen opp med, kom seilende ned, én etter én. Elegant.

Med om lag 3,8 kilometer igjen, besluttet jeg under et av mine fall at jeg ikke kunne fortsette slik, men hvordan jeg skulle løse dette, fikk jeg ikke tenkt mer på, fordi noen danske turister elget seg innpå og tilbød meg sin hjelp. Jeg glefset etter dem, og sa at jeg bare hadde en liten tenkepause for meg selv. Det kom flere av dem, må du vite, og til slutt hadde halve Jylland samlet seg i en liten flokk rundt meg. Nøyaktig hva de sa, vet jeg ikke, jeg oppfattet bare kakling og latter. Da de skjønte at det ikke var noe å gjøre med meg, dro de sin vei. Men en ulykke kommer jo som kjent sjelden alene, så i det jeg var på vei opp, kikket jeg opp i kameralinsa til noen aldeles kjekke og friske folk på min egen alder, alle svært velkledde og etter det jeg kunne dømme, flinke på brett. Uttrykket ”å sparke de som ligger nede” fikk for meg en ny betydning.

Løsningen jeg kom opp med, var like enkel som genial- jeg tok skiene på nakken og spaserte nedover mot første heis. Selvsagt var det en hake også ved dette opplegget, for skistøvler er veldig, veldig glatte. Omtrent som å gå på skøyter i nedoverbakke. Derfor ble heller ikke dette en ubetinget suksess. Etter en liten halvtime og femten stygge fall fikk jeg selskap fra jentene i klassen, en etter en. Hvorfor jeg bar på skiene? Vel, jeg hadde pådratt meg ryggproblemer lenger oppi bakken, så jeg orket simpelthen ikke mer. Snille som de var, hjalp de meg med å bære, og snart kom vi til heisen. Egentlig fikk jeg ikke lov til å sitte på ned, men fordi jeg hadde gitt inntrykk av å ha et akutt helseproblem, løsnet de på regelverket. Litt av et nederlag, det å bli nødt til å ta heisen for å komme seg ned før stengetid og før den siste rest av selvrespekt forsvant i bakken.

Turen ned er kanskje noe av det jeg husker best fra denne dagen: Der satt jeg, en ensom majestet med skiene på fanget, og en stav som hang og slang på utsiden av heisen. Den andre hadde jeg for øvrig glemt et sted i bakken. Helt vindstille, en merkelig deilig følelse. Noen rolige minutter senere gikk jeg trygt inn for landing, til tonene fra Westlife’s ”I have a dream”. Resten av dagen var jeg ikke særlig blid, jeg var gjennomvåt og veldig trøtt. Lærerne mine sa at de aldri før og aldri siden så meg sintere enn da. Jeg var klar på at jeg skulle for en hver pris unngå morgendagens tur til Hafjell. I løpet av den natten pådro jeg meg plutselig influensa, så mens de andre slet i bakkene, sov jeg. Mye bedre!