Arret

Av: Pia Blindheim Lund

Dette er brev nummer ”tusen” jeg skriver til deg, kanskje også det siste. Jeg regner ikke med noe svar men synes du skal ha dette brevet for det. Ville bare fortelle at jeg fremdeles tenker mye på deg og at du fortsatt er en viktig del av livet mitt.

Du var et fint menneske. Så god og omtenksom, bare du først åpnet deg. Glemmer aldri den lyse huden din, gjemt bak ravnsvart hår og en ravnsvart, mystisk, fortid. Piercing i nese og tunge, og store tatoveringer dekket den svake ryggen. Enda minnes jeg lukten av deg. En blanding av gammel parfyme og røyk. Jeg kan huske overnattingene på loftet. Vi sang alltid ”Kjære Gud jeg har det godt”. Når jeg tenker over det, er det en stor ironi i den bønnen, ikke sant?

Jeg speiler meg i det mørke vinduet i taket. Jeg ser høye kinnbein, et kjølig lyst ansikt med svake sommerfregner. Jeg stirrer ut i rommet og fisker ubevisst fram en røyk. Legger meg avslappet tilbake, men finner ingen behagelig stilling. Pulsen slår hurtige slag. Hodet er tungt av tanker og ubesvarte spørsmål. Klumpen i halsen er stor og holder på å sprenge.

Du hadde mange innvendige sår. Sår som aldri ville gro. Uansett hvor mange plastre du dekket dem til med, ville merkene alltid være der. Skuldrene var tunge av last og byrder som aldri ville brytes. Jeg prøvde å forstå, men du lot deg ikke tydes. Forsøkte å hjelpe, men sa alle de gale ordene. Jeg så problemene i øynene dine. Det var som om du ba om hjelp, men ikke ville ta imot den. Jeg har lenge prøvd å være sterk og ikke skylde på meg selv, men selv helter gråter en gang i blant.

Jeg er ikke lenger særlig kristen av meg. Det var du som fikk meg inn i dette kristen- tullet og nå som du er borte, er det ingen vits lenger. Vi kommer ikke langt med å tro at alt vi gjør, blir gjort med Guds støtte. Du vet, en person synes i utgangspunktet han er et godt menneske fordi han treffer gode beslutninger som er ”støttet” av Gud. I neste omgang blir han overbevist om at hvilken som helst beslutning han tar er god fordi han er ”Guds utsendte”. Ser du ikke den naive tankegangen? Kristendommen har blitt tåke. En kulisse i samfunnet. Nok en gang griper jeg etter røykpakken. Skjelvende tenner jeg den siste røyken, tar en slurk av det sterke i glasset og skjærer en grimase. Det svir i halsen.

Det er en merkelig følelse når noen forsvinner. At det ikke kommer tilbake. En så liten gjenstand kan utslette noe så enormt. Et helt liv. Alt har gått så fort. Dagene løper forbi meg uten at jeg egentlig er klar for det. Etter stormen, kommer stillheten og flere tanker blir brakt på banen. Det føles som jeg har ligget i koma i flere måneder og nettopp våknet opp. Jeg ser deg overalt. I butikken, på gata, i stua foran TV-en og når jeg går til bussen, kjører du forbi. Jeg blir overbevist, men like skuffet hver gang.

Jeg ser på det siste postkortet du sendte meg. ”Gratulerer med 13 års dagen. Ha en fin dag!” en liten tegning av en mann er plassert nederst i høyre hjørne. Kan du huske det kortet? Jeg trekker teppet over meg og stumper røyken i en tomflaske. Nederst i høyre hjørne har jeg tegnet en mann. Den er nesten lik din. Jeg bretter brevet i fire og slukker lyset.

Jeg har alltid hørt at tiden leger alle sår. Noen sår er dypere enn andre og de tar lenger tid og leges. Selv de dypeste sår lager skorper som igjen og igjen blir avrevet. Hverdag er like lidelsesfull. Tilslutt blir såret et arr. Et arr som aldri vil forsvinne. Det blir et minne som alltid vil være med deg, noe som betyr noe ekstra og som alltid vil gjøre litt vondt.