Den hvite løgnen
Kåseri av Pia Blindheim Lund
”Jeg kommer ikke på jobb i dag, jeg har dessverre blitt syk…”
Ole venter på responsen fra det andre røret.
”Å nei, det var synd. I dag som det er personalmøte og greier! Jaja, god bedring!” Sier sjefen og legger på.
”Ja, da var det i boks” tenker Ole og smiler, uvitende om at sjefen vurderte den samme løgnen i morrest.
Denne løgnen vil sannsynligvis mange erkjenne seg, og ikke rent så sjelden også innrømme å bli tatt for. ”Jeg løy ikke, den var jo bare hvit…” sier vi og biter en negl mens vi ser sjenert ned på skoene våres. Mange mener at en hvit løgn ikke sklir under definisjonen ”løgn.” ”Det er jo bare en liten detalj! Det er ikke løgnen som er poenget!” skriker vi for å overdøve den dårlige samvittigheten.
”Når jeg tenker meg om, er jeg litt sår i halsen…”
Hvis det er noe som heter ”hvit løgn”, hvor vil da skillet gå mellom hvit og svart?
Hvis jeg skulle definere en hvit løgn, ville den lydt som følgende:
”En løgn som tas i bruk som en begrunnelse for å støtte opp hovedpoenget i setningen. For å gjøre noe troverdig.” Løgnen er med andre ord ikke sentral i setningen.
Hvis vi bruker Ole som eksempel:
”Jeg kommer ikke på jobb i dag, jeg har dessverre blitt syk…”
Her er det ikke sykdomsdelen som er relevant, men faktum at Ole ikke kommer på jobb. Likevel trengs det en løgn for å støtte opp realiteten. Ole kommer ikke på jobb, men hvorfor? Fordi Ole er syk.
En svart løgn oppholder seg langt nærmere kategorien vi vil kalle ”en ordentlig løgn.” En løgn uten et spesielt mål og kanskje i en høyere viktighetsgrad.
”Jeg snakka med Paven i går”
”Jeg spiste lunsj med Jens Stoltenberg”
”Jeg drepte ikke den mannen!” (Thomas Quick)
”Jeg kysset ikke den kvinnen!” (Casanova)
Slike løgner har ingen mål og mening. De er så svarte at selv Satan hadde blitt redd.
Det finnes også løgner som verken er svarte eller hvite. Disse er enten for grove til å anvendes i form av hvit, eller for snille til å tas i bruk som svart.
”Jeg kommer ikke på jobb i dag fordi mora mi døde” (etterfølgt av en frykt for at sjefen skal møte mora di i butikken).
”Jeg lider av Alzheimer så jeg glemte hvor jeg hadde lagt lappen med telefon nummeret ditt”
Vi har også en rekke løgner som er så utbredt at vi ikke tenker på de som løgner. Se for deg at du møter en søt jente på byen. Dere kommer i prat og hun viser seg å være akkurat det du ser etter for i kveld. Hvis du hadde vært singel. ”Har du kjæreste?” spør jenta og byr på seg selv. Du nøler litt, og uten at du selv er klar over det, svarer du ”ja.” Et lite ”ja” og du er nattens syndebukk, men ikke i følge deg selv. ”Jaja, sånt skjer.”
Jeg som ungdom, ser mye på TV. Ja, jeg vet jeg burde komme meg ut i det fine været og ta meg en skitur, men jeg har virkelig ikke interessen. Derimot liker jeg å se på TV. På TV finnes det en rekke svært ”interessante” serier som omhandler dating, sex og utroskap. ”Temptation Island” er et godt eksempel på det. Her skal deltagerne, som består av flere kjærestepar, splittest opp på hver sin øy hvor de deretter skal gjennomgå diverse fristelser fra et utvalg single menn eller kvinner (alt ettersom). Etter flere uker med fristelser, skal parene igjen møtes og prate om hvordan de har klart seg og hvilke utfordringer de gikk igjennom. Da står det igjen å se om de blir værende til sammen eller om de går hvert til sitt. Her kommer det opp masse snuskeri! Flørting og sex, koseprat og grining, hele pakka! ”Jeg hadde sex med han, NEI, jeg hadde IKKE sex med han!” Til og med i det elles så kjedelige programmet ”Big Brother” stiger løgnene opp som sild i tønne. Uttrykket ”it takes two to tango” så til å ha gått et par av deltakerne hus forbi. Deltaker nummer 1 innrømmet at hun hadde hatt seksuell kontakt med deltaker nummer 2, mens nummer 2 selvsagt nektet. Grunnen var så enkel som at den nektende deltakeren hadde kjæreste på utsiden. I et svakt øyeblikk fikk deltaker nummer 1 tvunget sannheten ut av nummer 2, noe han seinere forsverja.
I slike tilfeller oppfattes løgnene forskjellig. Selv oppfattet han det som en hvit løgn, den andre deltakeren oppfattet det som en svart løgn, mens kjæresten på utsiden sannsynligvis tok det som bedrag, altså så svart du kan få det.
Løgnene er mange og varierte. Når vi ser og hører om de så ofte, blir det en vanesak. På TV, i blader, musikktekster osv.
Hadde min kjæreste vært utro, ville løgnen i seg selv hatt mindre løgnfaktor over seg enn den berømte ”jeg har ikke underskrift hjemmefra fordi mora mi ligger på sykehuset.”
Men om utroskap er en hvit eller svart løgn, er ikke så lett å si. I utgangspunktet er det et bedrag som går under nevnelsen ”svart”, likevel blir den av flere og flere plassert under kategorien ”hvit”. Det er mer utbredt enn tidligere og slik også mer akseptert som en svak løgn.
En kan si at det finnes klare forskjeller mellom hvite og svarte løgner, likevel er det i hodet at det virkelig avgjøres. Men trenger vi egentlig å lyve i det hele tatt? i utgangspunktet, nei, men likevel, ja. Vi lyver for å dekke over den egentlige, brutale sannheten. Tenk hvis alle skulle ringe sjefen og sagt; ”Jeg kommer ikke på jobb i dag fordi jeg ikke tåler det stygge trynet ditt!” eller ”jeg gjør det slutt med deg fordi du har blitt så brei over ræva.”
Alle lyver en gang i blant. Du, jeg, Carl I. Hagen og Michael Jackson (”I have never tried plastic surgery!”) Bare få timer siden, tok jeg meg selv i å si at jeg ikke hadde med meg matpakke. Ti minutter seinere drog jeg fram to appelsiner. En skulle tro min mor hadde terpa meg nok på disse reglene fra barndommen av. Det berømte ”Per, du skal ikke lyve” sitatet sitter som støpt i hodet, men likevel sniker vi oss unna med slike luringer. Hvite løgner behøves i ny og ne, det er ikke til å se bort ifra.
|
Nesodden videregående skole, Kjartan Veldes vei 12, 1450 Nesoddtangen, tlf: 66964200, post(a)nesodden.vgs.no
Ansvarlig redaktør: Erik Heier, Innholdsredaktør: Magnar Kittelsen, Teknisk ansvarlig: Samuel Haugum og Jarle Eldegard
|
