Diskusjon, en pest og en plage?
Av Pia Blindheim Lund
Da jeg var liten drømte jeg om å bli berømt. Å bety noe, overøse verden med meg. Jeg ville vise at jeg kunne være til nytte og tross mine 7 år var hjelpen nær. Som den konfliktløseren jeg var, skulle ikke dette være noe problem. Tvert imot. Kunnskap, sympati og medfølelse var min hemmelige strategi. Ja, vi var alle søte når vi var små.
Endelig så jeg lyset. ”Smil til verden så smiler verden til deg” syndromet så ikke lenger ut til å fungere på den måten mitt 7 år gamle hode var innstilt på.
Kunnskap er ikke lenger nok. Ordet diskusjon gikk fra å være fremmedord til dagligord i mine ører. Fra nå av skulle alt diskuteres. Endeløse debatter mellom selvrådige politikere herjet mediene mens jeg fortsatt lurte på om Gud var mann eller kvinne. Passivt sitter jeg tilbakelent i sofaen, totalt blank. Hvordan skulle jeg hjulpet verden når jeg ikke kan diskutere. Hver gang jeg så mye som våger å innlede til en diskusjon, mister jeg munn og mæle så fort jeg ser snurten av et motargument.
Den eneste måten å sette spor etter seg, er ved å diskutere. Det er om å gjøre og skrike høyest for å høre sin egen stemme ljome veggimellom. Slik skaffer man seg nemlig status. Debatten er selvsagt interessant da det er dine meninger som meddeles. Din selvgodhet, din egoisme. Du lytter engasjert til motpartens uttalelse, klar til å trå til med et irettesettende motangrep. Vise hvem som er sjefen. Oppgitt rister du på hodet og lurer på hva som går av den andre parten som egentlig viser seg å være diskusjonens bedre halvdel. Likevel fortsetter galskapen. Den som snakker høyest, vinner. Slik er det. Men hva med oss passive? Vi som er stille av natur og kan ta i mot kritikk uten å sparke ballen tilbake. Enkelte ganger må det aksepteres at man har sluppet inn mål uten å krangle med dommeren.
Jeg har blitt oppdratt til å lytte til andres meninger framfor å fortelle mine. Ikke snakk med mindre du har noe å snakke om. Hør hva andre har å si før du krever at de skal høre på deg. Dette skal selvfølgelig tas med en klype salt. Men ærligtalt, hvem bryr seg egentlig om at Kari ville gitt 100 kroner til en bøssebærer dersom hun hadde det? At Knut tenkte på de fattige barna i Afrika da han spiste middag i går? Hvorfor ikke bare tenke det istedenfor å skrike det ut? Det hadde vært veldig fint om de skrek litt høyere for i Kina har de nemlig litt rusk i ørene. Fra nå av skal alt meddeles offentligheten og det skal helst ikke være igjen noen tanker etter du har vrengt sjela di så langt som til Asia. Skulle alle tenkt med munnen, hadde det ikke vært mye fred å få. Krig, krig og atter krig. Når jeg tenker meg om, så er det slik vi faktisk har det…
Det er ingen vits i å late som man bryr seg for å oppnå berømmelse. Berømmelse er noe man oppnår for seg selv, ikke for andre. Det er lett å åpne munnen. Det letteste i verden er å si noe man ikke har tenkt grundig igjennom. Jeg skal vedde hodet mitt på at alle mennesker rundt om i verden sukker sympatisk underveis i fokusprogrammet om skadelidende mennesker. Fattige, krigsrammede, syke, prostituerte osv. Men hvor mange er det faktisk som gjør noe ut av disse medfølende tankene? Det er lett å skrike ut til verden at man har lyst til å hjelpe de fattige, sette en stopper for prostitusjon og hjelpe de krigsrammede i Afghanistan. Du skriker det ut slik at hele verden skal forstå at du virkelig er et sympatisk menneske selv om du ikke har praktisert så mye i det siste. Eller i det hele tatt.
Det fleste setter pris på positiv omtale. ”Ja, hun er et sympatisk menneske. Hun vil hjelpe de fattige”. Hun vil hjelpe de fattige akkurat som alle andre her i verden. Hipp hurra, la oss danse i ring! Men nå kommer jeg til unntakene. Det finnes mennesker som vil forandre verden og gjør det. De yter en innsats uten å spytte ut all mulig vås på forhånd. De tar ikke seieren på forskudd og tenker ikke ”jaja, jeg klarte det kanskje ikke denne gang, men de har fått med seg at jeg bryr meg”. Enkelte tanker må prioriteres og settes til handlig. Til slutt er det ikke det du har sagt, men det du har gjort, du huskes for.
Hvis du føler deg truffet av det jeg sier, er du ikke noe dårlig menneske, du er bare ikke noe bedre enn alle oss andre. Tanker er vorspielet, handlig er festen. Jeg er glad jeg fant lysbryteren.
|
Nesodden videregående skole, Kjartan Veldes vei 12, 1450 Nesoddtangen, tlf: 66964200, post(a)nesodden.vgs.no
Ansvarlig redaktør: Erik Heier, Innholdsredaktør: Magnar Kittelsen, Teknisk ansvarlig: Samuel Haugum og Jarle Eldegard
|
