Dopa på kunnskap

Tekst av Annette V. Hauger

Mennesker flest ser på seg selv som overlegne og høyere stilt enn resten av Jordas dyrearter. Vi er så heldige at vi er utstyrt med en sylskarp intelligens som overgår alt annet liv vi kjenner til. Så selvfølgelig må det bli vår oppgave å bestemme hvordan våre ressurser skal fordeles til alles beste. Som selvutnevnte sjefer på planeten, er det viktig for oss å stadig øke vår viten om verden rundt oss for å opprettholde vår enorme overlegenhet; vi ønsker å vite alt om alt, slik at vi kan gjøre tilværelsen vår så behagelig som mulig, på bekostning av det meste.

Ser vi på vitenskapen og teknologien vår i den store sammenheng, ser vi ikke bare fremskritt, men også kraftig forurensning, sløsing med naturressurser og ikke minst mislykte forsøk som ender i store pengetap. Det ligger et stort prestasjonspress på dagens vitenskapsmenn. Til tross for at det meste allerede er oppfunnet og de fleste mysterier oppklart, finnes det fortsatt noen ildsjeler som velger dette yrket for å kaste lys på de få problemene vi ennå ikke har løst. Velstanden her i Norge er høyere enn noen gang, så det eneste norske forskere har å pusle med for tiden er den evige søken etter kuren for kreft. I følge kreftforeningen har 2 av 5 mennesker i Norge fått denne diagnosen. Det tilsvarer 40 % av Norges befolkning! Så en sikker behandling for sykdommen vil helt sikkert bli belønnet med både berømmelse og en pen, liten pengesum. Men her er det altså mange om beinet, og ingen sølvmedalje for andreplassen. Er det da så rart at noen tyr til litt skitne midler for å dekke over sin utilstrekkelighet?

I sportskulturen ser vi hele tiden eksempler på utøvere som er så redde for å mislykkes, at de tyr til juks i form av doping. For disse menneskene holder det heller ikke med sølvmedaljen, de må komme først i mål. Det kan også ha sitt utspring i pengeproblemer. I likhet med forskere og vitenskapsmenn, får sportsutøvere lønnen sin av sponsorer. Sponsorene satser kun på det beste, og får de ingen avkastning på investeringen sin, er den eneste logiske handlingen å droppe hele investeringen.

Dette presset har også gått til hodet på enkelte av våre høyt respekterte vitenskapsmenn. Saken om Jon Sudbøs forskningsjuks kom som et sjokk på mange, men det er naivt å tro at dette var et engangstilfelle. Mennesker som er villige til å jukse for å komme seg opp og frem finnes overalt, ikke bare i sporten. Denne typen juks er selvfølgelig mye mer alvorlig enn en langrennsløper på EPO. Vi blir lurt til å tro på metoder som ikke fungerer, og liv kan gå tapt som følge av dette. Men vi må jo ha litt sympati for stakkars Sudbø og alle andre i hans situasjon. I dag går det an å få betalt for å handle klær for andre, eller kjøre fete biler mye fortere enn nødvendig. Sudbø må altså finne en kur for kreft for å tjene til livets opphold. Snakk om å velge feil yrke! Forskerne har praktisk talt malt seg inn i et hjørne når de har funnet ut så alt for mye om verden vi lever i. De har gjort seg selv arbeidsledige rett og slett. Og har vi godt av all denne informasjonen, egentlig? Ta kjernefisjonen, for eksempel. Et ærlig forsøk på å finne en alternativ energikilde. Men så fant forskere ut at det også var mulig å bruke denne kraften til å sprenge hele land i fillebiter, så det hadde kanskje vært like greit om kjernekraften aldri hadde blitt oppdaget? Nesten alle oppfinnelser har en positiv og en negativ side. Noe så harmløst som internettet har jo også blitt misbrukt på det groveste med ulovlig porno og nedlastninger av musikk og film, virus og spam. Vi har så mange bekymringer i dag. Teknologien styrer livene våre mer enn vi selv gjør, og hvis teknologien feiler, kan vi få store problemer. Tenk så fredelig og bekymringsfritt vi kunne levd hvis vi bare ble boende ute i skogen?

Filosofen Jean Jaques Rousseau hadde mange gode poeng da han uttalte at alle mennesker er gode i naturlig tilstand, men blir ødelagt senere av samfunnets innflytelse. Hadde livet vært en piknik i skogen, hadde vi ikke trengt å bekymre oss for atombomber og datavirus. Vi hadde riktignok dødd av småting som influensa og tuberkulose, men vi hadde ikke visst bedre. Det ligger en ren og ubetinget lykke i uvitenhet, men i dag blir vi straffet for å oppsøke denne lykken. På skolen og i arbeidslivet. Ofrer vi for mye for kunnskapen? Odin ofret det ene øyet sitt for å få tilgang til all verdens kunnskap, og det ligger kanskje et krav til halv blindhet, eller manglende dybdesyn om du vil, i ønsket om å stadig bli mer opplyst.