Det å nesten være en franskmann – i Nice

Emil Jørgensen Øverbø (2stc) var en av de om lag 32 franskelevene som dro av gårde til den franske kystbyen Nice denne høsten. Her forteller han litt om hvordan han opplevde turen og hvor mange kuler is han var gal nok til ikke bare å kjøpe, men også spise.

Intervju av Ingrid Røer Bjerke 3AAA, en takk til Tara Fox og selvfølgelig Emil.

Jeg starter intervjuet enkelt og greit med spørsmålet om hvordan Emil synes du turen var.
Den var veldig bra, begynner Emil. Både morsom og lærerikt. Særlig det sosiale var bra, man blir jo bedre kjent med gamle venner og med folk man ikke pleier å prate med ellers.

Er det noen spesielle opplevelser du likte spesielt godt?
Kanskje når vi dro ut hele gjengen - uten lærere vel å merke – på byen. Først var vi på en restaurant hvor alle hadde avtalt å møtes, og deretter dro vi av gårde på en irsk pub. Vi var kanskje 27-28 stykker totalt. Det ble fullt hus, for å si det sånn. Og den gangen da jeg bestilte en ti-kulers is. Det var heavy saker. Det var is for 80 kr. Jeg spør om han faktisk klarte å spise den opp også. ”Det gikk ned”, svarer Emil kjekt da.

Er det noen spesielle opplevelser du kunne klart deg godt uten?
Lærerne hadde et veldig tett program hele tiden, med museumsbesøk, turer til en liten haug av forskjellige byer og besøk til diverse operaer. Emil sier at det ikke hadde vært han i mot å ha litt fri når det faktisk var noen butikker åpne, og ikke bare noen timer på kvelden.

Hvordan var turen egentlig lagt opp?
Vi bodde på hotell de tre første av de totalt ti dagene, og deretter hos forskjellige vertsfamiler. Vi var to-tre stykker hos hver. Der fikk de praktisert litt fransk, for å si det sånn. Jeg og de jeg delte familie med var heldige. Vertsfamilien viste seg å være nokså normale, og ikke usannsynlig strenge, eller av typen som må være nakne mens de for eksempel lager mat. Han sier det virker som om han kom i den beste familien, etter å ha sammenlignet det andre har fortalt om deres vertsfamiler. I et tilfelle var det noen som bodde hos fem gamle damer. De hadde i starten sovet på rom med en liten kinesisk jente som verken kunne prate fransk eller engelsk. Emil forteller at de var glade for at de fikk byttet rom etter hvert. Filosofien hos disse gamle damene var noe sånt som ”be crazy like us”.

Hva var noe av det du lærte av å bo hos vanlige (i alle fall i Emils tilfelle), franske familier?
Generelt merket vi litt dårligere materiell standard hos disse familiene. For eksempel ikke helt stabilt internett. Det virket ikke som om de var så opptatt av bekledningen heller, de brydde seg ikke så mye om merkeklær. Dessuten hadde maten ofte litt first price-preg over seg. Allikevel, til tross for familienes særegenheter mener Emil at det var verdt å bo hos dem bare for å oppleve litt av deres verden. Ellers antydet Emil at man merket at familiene fikk penger for å ha studenter hos seg, for hos hans vertsfamilie var det allerede tre studenter før de kom, henholdsvis fra Italia, Sveits og Norge.

Mener du at disse studieturene er et bra tiltak?
Absolutt. Det er artig, sosialt og lærerikt. Jeg lærte mer på den ene uka vi var i Nice enn på to måneder med vanlig undervisning hjemme. Emil mener at studieturer i de aller fleste tilfeller bidrar til at elevene blir bedre i faget. Vi ble jo bedre i fransk mens vi var der. Vi lærte en del dagligdags tale, helt vanlige ord og setninger. Det er alt i alt et veldig greit alternativ til en ukes skole.

Er det noe du synes er negativt med studieturene?
Det kan være vanskelig å hente seg inn i de andre fagene etter å ha vært borte en uke, særlig i fag som matematikk. Men ellers er det fint lite negativt å si i grunnen.
Fikk denne turen deg til å ville dra tilbake til frankrike en dag?
Det kunne vært gøy å dra tilbake. Kanskje ikke til samme sted, men Frankrike er jo et stort land. Emil sier han kanskje kunne tenke seg å studere der, men innrømmer at han ikke er en kløpper i fransk, så det spørs.

Er det noe du vil legge til helt til sist?
Det ble jo en del morsomheter med en del språkfeil (her vil ikke Emil gå særlig i dybden, fordi han er for snill til å henge ut sine medelever som han tydeligvis skatter høyere enn både undertegnede og eventuelle lesere). Men det kommer frem at elevene fra Nesodden antagelig har gitt flere franskmenn en god latter med sine språkferdigheter.

Emil er svært fornøyd med turen etter å ha bodd hos en tilnærmet normal familie, spist en ti-kulers is og vært på ørten museer.