Litt om kvinnelig list

Tekst: Ingrid Røer Bjerke

I de siste århundrene her i Norge har mannen blitt sett på som den superiøre ovenfor kvinnen. Av de to kjønnene er det jo han, Adam, som ble skapt først. Kvinnen, Eva, er jo kun laget av et av hans ribbein. Men slike holdninger endrer seg, og er endret, i samfunnet vårt i dag, og det skjer raskere enn før. Sakte men sikkert stiger kvinnene opp fra avgrunnen hvor mannen så standhaftig plasserte dem ved kristendommens inntog. Samtidig synes jeg at et spørsmålet må stilles; var kvinnene noen gang virkelig fanget i disse mannsgravde grøfter, eller har de i alle år med sin kvinnelige list sneket seg inn og ut av maktundertrykkelsen? Har kvinnene i alle disse årene egentlig hatt mye mer makt en det man har trodd? Dermed spør jeg hvilket kjønn er det som egentlig har mest makt, og hvordan bruker de den?

Helt siden tidenes morgen har menn og kvinner hatt hver sine oppgaver å stri med. Da menn ikke er utstyrt med de samme finessene som kvinner, ble det naturlig at de dro ut på jakt i stedet for å være hjemme med avkommet. Slik ser man også at det er innad andre arter i naturen, hunnene ser etter barna mens hannene skaffer mat. Dette er ofte både naturlig og praktisk. Slik holdt det seg i mange år, helt inntil vikingtiden her i Norge var det fortsatt på dette viset, kvinnene hadde sine oppgaver i hjemmet mens mennene fartet av gårde på tokt. Et viktig poeng her er at helt til vikingtidens slutt var det i stor grad likestilling mellom kjønnene, og de hadde noenlunde like rettigheter. Kvinner og menn hadde forskjellige oppgaver, men samme verdi. På starten av 1000-tallet derimot kom kristendommen til Norge, med den kom også den dominerende mannsrollen. Slik skulle det vise seg å vare i nesten tusen år, til omtrent 1970-årene.

I løpet av den siste halvdelen av 1900-tallet skjedde det en svært hyppig utvikling i maktforholdet mellom kjønnene. Riktignok hadde allerede på slutten av 1800-tallet enkelte kvinnelige røster kommet med innpakkede og ikke fullt så innpakkede kritikker til samfunnet, og hvordan maktforholdet mellom de to kjønnene var noe skeivt. Eksempelvis Camilla Collett som jo er kjent for å ha skrevet den første tendensromanen i Norge, hvor hun kritiserer kvinners rolle i samfunnet. Og saken ble tatt opp til debatt, en debatt som mange trolig hadde lengtet etter lenge. Noen år senere kom både første og andre verdenskrig. Dermed ble noe så radikalt som kvinner i lønnet arbeid vanlig. Vi kan her se hvordan sakte, med et trappetrinn av gangen, kvinnenes posisjon i samfunnet steg. Dessverre vil kanskje mange si, ble 50-tallet et lite fall nedover i trappen igjen. Dette skulle allikevel vise seg å ikke vare lenge. Man så tendenser til det allerede i 60-årene, men - for å plukke opp tråden fra forrige avsnitt - på 70-tallet kom den store bølgen rødstrømper og kvinneforkjempere virkelig. Kvinne bykset opp trappen, to og to trinn av gangen! Og endringer oppnådde de, de ble lyttet til. Deretter spør jeg: kunne de oppnådd dette om de ikke fra før hadde en viss porsjon makt mellom sine velpleide hender? For her ligger antagelig noe av sakens kjerne - som neste avsnitt vil gå nærmere innpå – kvinner har kanskje alltid hatt litt mer makt enn hva det har sett ut til.

Det er en observasjon jeg har gjort når det gjelder det gjennomsnittlige ekteskap, at maktforholdet ikke er helt som det ser ut som ved første øyekast. Dette utsøkte lurendreieri foregår slik: kvinnen innbiller mannen at han er den som har makten, både i forholdet og i familien. Det gjør hun ved at hun lar han få ta alle de mindre viktige avgjørelsene. ”Skal vi skeie ut med is til dessert alle sammen?” småhumrer han, deretter sier han ”nå lar vi fotballkampen stå på istedenfor ”Grey’s anatomy” dere”. Slik vil hun få mannen til å leve temmelig lykkelig, han vil tro han sitter der på bordenden, med hele familien i sin hule hånd. Realiteten derimot synes å være en ganske annen. For når det virkelig kommer til saken, når det er noe kvinnen brenner for, da sier kan hun godt si ifra. Mannen blir da gjerne for overrumplet til å komme med innvendinger, eller han føler at han skal være grei å la henne bestemme litt. Og nettopp her er det geniale; kvinnen har snurret sin mann såpass rundt lillefingeren at der han tror han gir henne litt av sin makt, er det egentlig hun som hele tiden har skjenket ham litt av sin makt.

En illustrasjon på hypotesen jeg la frem i forrige avsnitt finner man i ekteskapet til Gina og Hjalmar Ekdal, fra stykket ”Villanden”, av Henrik Ibsen. Gina er den gode og arbeidsomme konen. Ikke bare steller hun hus og familie etter beste evne, hun tar seg også i stor grad av den lille fotograferingsbedriften familien driver. Samtidig som hun gjør alt dette innbiller hun sin litt mer dovne og naive mann at han er den som har æren for alt dette. På dette viset får hun stelle med det hun vil i fred, mens Hjalmar er godt der han bor inne i sin behagelige, falske boble.

Allikevel vil det bli feil å påstå at maktforholdet mellom kvinner og menn ikke har vært så galt som man skulle tro. For det har vært skjevt, og de fleste vil påstå at det har vært så mye som veldig urettferdig. Det kan synes å særlig være kombinasjonen av 3 faktorer som har skapt et slikt mannsdominert samfunn; 1. Helt fra de små vesener av hannkjønn krabbet rundt har de blitt innbilt at de er klokere, smartere og bedre enn kvinner. 2. Menn har alltid fått de beste mulighetene og tilbudene, og de har også benyttet seg av dem. 3. Punkt 1. og 2. har dermed ført til at menn alltid har vært de som har hatt mest selvtillit og følt seg best rustet til diverse utfordringer. Slik har det alltid blitt menn som har sittet i de stillingene med mest makt. Og nettopp slik har dette gått rundt i en sirkel, en meget mannevennlig sirkel

Det er en kjensgjerning at med makt følger også ansvar. Statsministere, presidenter og næringslivstopper; dette er stillinger som oftest er besatt av menn. Kvinner har lenge slåss og kjempet hardt for å få muligheten til å kunne være en del av disse høye maktposisjonene. I dag sies det å ha lyktes, nå er det visstnok mulig å være kvinne og samtidig være sjef over tusener av ansatte. Et tankekors her er at i mange av disse høye stillingene er det fortsatt menn. Er dette da fordi det ikke finnes kompetente nok kvinner? Eller er det på grunn av at kvinner, når det kommer til alt, egentlig ikke ønsker så mye makt og ansvar?

En annen interessant side ved temaet kjønn og makt, er bruken av makten. Hittil er kun maktforholdet mellom kjønnene blitt tatt opp, men det er vanskelig å se det hele og fulle bildet av dette uten å dykke dypere ned i sjøen av maktanvendelser. For finnes det egentlig makt om den ikke brukes?

Som oftest forbindes den fysiske makten med menn. Dette reflekteres blant annet i det mannlige kroppsidealet som er en muskuløs og mektig kropp. Man kan også se dette i den klassiske ideen om hvordan menn løser konflikter, som tradisjonelt skal være med fysisk makt. Kvinner på den annen side forbindes gjerne med å bruke list og lempe. I stedet for å gi et tydelig knyttneveslag går de og sprer gift i form av onde ord. Om disse to maktformene skulle stilles opp mot hverandre ville det trolig blitt den fysiske styrken som vant. Det er kanskje nettopp her menn har funnet sin styrke og overlegenhet, de konkluderer med den fysiske maktens superioritet, men har de trukket en forhastet slutning her?

Jeg har et eksempel på bruk av makt mellom kjønn, det er en liten historie jeg leste i en bok en gang. Den går slik: på en gresk øy for mange år siden drev alle mennene stadig med kriging og herjing og gjorde øya til et veldig slitsomt sted å bo. En dag fikk kvinnene nok, de lukket da beina og nektet mennene å få tilfredsstilt sine behov. Slik holdt de sine menn i sølibat inntil de gikk med på kvinnenes krav om en mer fredelig tilværelse. I følge den gamle historien virket det også utmerket.

Avslutningsvis kan man gjenta hovedtrekkene i historien om makten og kjønnet. Menn, herskerne av den fysiske makten, er de som i hundrer av år har vært ansett som de mektigste blant menn og kvinner. Men ved å se på litt andre sider av saken kan det se ut til at kvinner egentlig ikke har vært så undertrykket som man kanskje skulle tro. Kvinnelig list heter det, for de lure vesener av hunnkjønn har egentlig i mange tilfeller faktisk fått det som de vil. De har nemlig evnen til å tvinne mennene snedig rundt sine lillefingrer, og det uten at mennene egentlig er klar over det. Kanskje alt ikke er så galt?