Norsk medlemskap i EU – en uunngåelig utvikling?

Tekst: Ingrid Anne Isberg, 3AAA

I løpet av det siste tiåret har den europeiske union, EU, utviklet seg meget raskt. Mye har endret seg i løpet av de siste årene og unionen blir stadig større. Norge er et av de landene som har valgt å ikke bli medlem av EU, men allikevel har de avgjørelsene som blir tatt i EU stor påvirkning på vårt land. Det er viktig for oss å ha et godt forhold til EU, og samarbeide om alt fra import til internasjonale konflikter. Med utviklingene og forandringene som skjer innad i EU, så forandres også forholdet mellom EU og landene i Europa som ikke er med i unionen. Spørsmålet er om EU nå har blitt så stort og velutviklet at Norge taper på og ikke å være med, eller om vi gjør klokt i å holde posisjonen vår som et utenforstående land for å ivareta våre egne interesser.

Norge har hatt folkeavstemning om EU-medlemskap to ganger, både i 1972 og i 1994. Ved begge disse avstemningene vant nei-siden, og etter dette har Norge sitt forhold til EU vært basert på forskjellige avtaler landene imellom. Jeg vil nå snakke om forandringene som har skjedd siden den siste avstemningen, både innad i EU og hvordan disse endringene har, og vil påvirke forholdet mellom EU og Norge.

Et europeisk samarbeid er ikke en ny og moderne tanke, men en ide som har eksistert i flere århundrer. Allerede i middelalderen kom disse ideene frem, og på 1800-tallet uttalte filosofen og diplomaten Saint- Simon, "Vi må samle de europeiske folk til en politisk enhet samtidig som alle kan beholde sin nasjonale uavhengighet". Men det var ikke før etter andre verdenskrig at ideen om et forent Europa vant frem. Paris-traktaten ble signert i 1951, og i 1957 ble traktaten om etableringen av EF (De europeiske fellesskap) til, som igjen skulle føre til dannelsen av den europeiske union.

EU har forandret seg i stor grad siden Maastricht-traktaten ble undertegnet i februar 1992, og EF gikk over til å bli den europeiske union. Det blir stadig flere medlemsland, og i løpet av det siste tiåret har EU ekspandert voldsomt, hele ti nye land har blitt medlemmer i tillegg til de 17 andre medlemslandene. Den europeiske unionen har utviklet et tett samarbeid, og får stadig nye samarbeidsområder fra politisk samarbeid, til økonomi og utenrikspolitikk.

EØS-avtalen (Det europeiske økonomiske samarbeidsområde) er den viktigste avtalen mellom EU og Norge. En avtale som skal sørge for at handelshindringer ikke skal bli for høye, og for å sikre konkurranse på like vilkår i Europa. Det vil si at avtalen sikrer norsk næringsliv adgang til de viktigste markedene i EU på like vilkår som bedrifter i medlemslandene, men Norge må dermed også overta den lovgivningen EU fastsetter angående alle områder som angår det indre markedet. Konsekvensene av dette er at de norske politikerne må si fra seg mye av lovgivningsmyndigheten mot at Norske bedrifter skal kunne ha gunstig handel med land i EU. Handelen er veldig viktig å opprettholde for Norge fordi store deler, nesten tre fjerdedeler, av både eksporten og importen vår er fra handel på EU-markedet. EØS-avtalen ble til gjennom forhandlinger mellom EFTA, som opprinnelig var et samarbeid mellom Norge, Portugal, Storbritannia, Danmark, Sveits, Østerrike og Sverige (Europeisk frihandelsforbund) og EF, og i 1994 ble Norge medlem det indre marked i EU. Ved at Norge inngikk EØS-avtalen ble mulighetene våre til å påvirke beslutninger mindre enn det de hadde vært hvis vi hadde inngått fullt EU-medlemskap, men Norge oppnår allikevel stor nasjonal tilpasning innen det indre marked.

Svein S. Andersen og Nick Sitter, to professorer fra BI, hevder at Norge allikevel ikke har oppnådd noen større form for nasjonal tilpasning, men at markedet og spillerommet i praksis er større innen EU enn det Norge har hatt mulighet til å oppnå gjennom sin praktisering av EØS-avtalen. Mange mener at en av de andre ulempene ved å være medlem av EØS er at Norge som sagt må innrette seg etter EUs lovgivning, og at EU-regelverket dermed er en del av norske lover og forskrifter. Et eksempel på at dette kan føre til misforståelser og uenigheter er laksesaken som inntraff vinteren 2004 der norske aktører ble klaget inn for EU-kommisjonen der de ble beskyldt for dumpingsalg på EU-markedet. Dette reagerte Norske myndigheter på fordi de mente at EU bryter regelverket i WTO ved å innføre kvoter, men Norge må allikevel innrette seg etter dette nettopp fordi det nå er en del av EUs handelslover.

Som dere forstår så er handel et av nøkkelordene når det kommer til forholdet mellom Norge og EU. Norges næringsliv er tilnærmet avhengig av å ha tilgang til EU-markedet, og EØS-avtalen sørger for at et slikt samarbeid er mulig. Nå er det fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft, med noen unntak, mellom Norge og EU-landene. Norge har måttet innrette seg etter EUs lovgivning, men Norske myndigheter har sørget for at for eksempel landbruket kun i en begrenset grad er påvirket av EØS-avtalen, og Norge er heller ikke med på EUs skatte- og avgiftspolitikk eller fiskeripolitikk. Slik beskytter Norge sine interesser og sikrer at utsatte bedrifter ikke blir slått ut av konkurransen på markedet og at vi beholder vår suverenitet og vår sterke økonomi.

EU har helt klart utviklet seg til å bli en viktig utenrikspolitisk aktør, og også en viktig samarbeidspartner for Norge i internasjonale konflikter. Et eksempel på dette er situasjonen i nordområdene, nå som Russland igjen har begynt å bli en stormakt. Norge trenger derfor sterke allianser for å kunne veie opp mot Russlands økende ressurser, og mange hevder at EU vil kunne fungere som en slik motvekt. Spesielt fordi Finsk og Svensk medlemskap resulterer i at EU også vil prioritere nordområdene. Mange hevder at sannsynligheten er stor for at en feide med Russland vil kunne resultere i at en ny EU-avstemning kan komme på dagsordenen. Et problem som kan oppstå da er at Norge og Island automatisk vil spilles mot hverandre, på grunn av ønsket om å få makt over fiskeressursene i nord, og da vil begge landene ønske et medlemskap i EU. Dette er en av grunnene til at Norge om noen få år kanskje vil inngå et medlemskap.

Det er som kjent mange internasjonale avtaler mellom EU-landene og Norge, alt fra handel til forbrukerrettigheter. Norge bidrar med både internasjonalt samarbeid i forskjellige programmer og økonomisk støtte, og vi bidrar også til utvikling av politikk ved alltid å ha representanter og eksperter til stede på de politiske arenaene der viktige diskusjoner og beslutninger angående Europa blir tatt, som for eksempel i Brussel. Den norske EU delegasjonen arbeider for å ivareta Norges interesser.

Det er ikke å komme bort ifra at det spørsmålet om norsk medlemskap i EU resulterer i store debatter i landet vårt. Vi har allerede stemt nei to ganger, men etter hvert som EU får større innflytelse og Norges deltakelse og samarbeid med EU-landene og deres politikk øker så vil man igjen stille spørsmålet, er norsk medlemskap i EU en uunngåelig utvikling?

Det er vanskelig å få et klart bilde av hvilke deler av det norske folk som mener hva angående medlemskap i EU. Dette er fordi de politiske partiene, som deler folket etter deres politiske meninger, har mange sterke minoriteter som mener noe helt annet enn det politiske standpunktet partiet egentlig står for. De som er totalt motstandere av både EU og EØS-avtalen mener at dette vil svekke demokratiet vårt og vår demokratiske innflytelse betraktelig. Et kjent utsagn fra 1972 forteller at ”det er langt til Oslo, men enda lenger til Brussel”. Hvis Norge blir medlem så vil viktige beslutninger bli tatt gjennom flertallsavgjørelser i Brussel og Strasbourg, og det mener motstanderne at vil skade vårt lands suverenitet. Nei-siden er redde for at de andre medlemslandene i EU til slutt vil kunne ha større innflytelse over lovene i Norge enn det vi nordmenn vil ha. EØS-avtalen gjør at EU allerede kan påvirke Norges lover, og det er stadig større deler av norsk politikk som blir bestemt gjennom lover og regler som EU har utformet. Vi kan risikere at de folkevalgte vil vedta direktivene, selv om de er uenige, for å beholde EØS-avtalen. Et eksempel er da det ble tillat å selge rusbrus i dagligvarebutikker i januar, 2003. Dette vedtaket godkjente norske politikere på grunn av press fra EU, selv om det gikk imot norsk alkoholpolitikk. De mener at situasjoner og avgjørelser som dette vil føre til en rettsligjøring av politikken, det vil si at handlingsrommet til de norske politikerne forminskes.

Tilhengerne av et norsk medlemskap i EU forsvarer sine synspunkter ved å fremme det at Norge er mer tilpasset den europeiske union enn det mange andre EU-land er. Høsten 2002 var Norge det landet som hadde ratifisert flest EU-bestemmelser i EØS-området, men vi har ingen innflytelse eller mulighet til å være med på å forme eller forandre disse bestemmelsene nettopp fordi vi ikke er medlem. Dermed hevder tilhengerne at et medlemskap vil løse problemet, ved at vi vil få rettighetene og mulighetene til å være med på å planlegge og utforme vedtakene.

Ja-siden hovedargument slår tilbake på nei-sidens påstand om at et medlemskap vil føre til svekket norsk demokrati ved å hevde at dette tapet av suverenitet vil veies opp av økt virkelig suverenitet, det vil si at Norge blir en del av det store fellesskapet som vil bli så sterkt at et deres samarbeid vil kunne løse de store problemene og utfordringene som eksisterer i dag, slik som miljøproblemer og globalisering, mye lettere enn det vi kan som et utenforstående land.

Norges forhold til EU er derfor meget sterkt, først og fremst på grunn av den store importen og eksporten, men også når det kommer til avtaler og nye lover og bestemmelser. De fleste nordmenn har et forhold til EU, enten det er positivt eller negativt, og det økende samarbeidet mellom Norge og EU-land forsterker forbindelsen. Gjennom EØS-avtalen og deltakelse i forskjellige programmer og byråer, fra forskning til kultur, sikrer vi det norske markedet. Disse programmene er dessverre ikke billige og i 2006 brukte norske myndigheter hele 131 millioner euro på slike programmer og byråer. Og da kommer spørsmålet, er det en sum som er verdt å betale for den sikkerheten vi får igjen?

Norge er et økonomisk rikt land, og det at vi ikke er med i ØMU, den økonomiske og monetære unionen gjør at Norges sentralbank bestemmer renten, ikke den europeiske. Dette drar Norge store fordeler av fordi den norske økonomiske utviklingen kan være ganske annerledes enn den europeiske. Dette skyldes at vi tjener mye penger når prisene på olje og gass går opp, fordi vi har disse naturressursene, i motsetning til de fleste andre europeiske land der prisene går opp fordi de må importere disse varene.

Norge og EU har nå samarbeidet i over 14 år, og forholdet mellom oss har utviklet seg hele tiden. Etter hvert som EU får flere og flere medlemsland så øker også deres innflytelse og dermed øker også vårt samarbeid. Fra en gang å være et kontinent delt opp i små, selvstendige land så har EU nå utviklet seg til et stort samarbeid med mye makt. Forbedring av økonomien i fattige land som Ungarn og Polen, en felles myntenhet og kronekurs har blitt innført, og Schengen-avtalen mot internasjonal kriminalitet er bare noen av forandringene og forbedringene den europeiske union har ført med seg.

Når det kommer til forholdet mellom EU og Norge så kan man si at det er problematisk. Vi er nærmest avhengige av å kunne samarbeide og kommunisere med EU fordi vi er så sårbare når det kommer til import og eksport, derfor må vi også underlegge oss de reglene og lovene som EU fastsetter for at ikke norsk næringsliv skal miste plassen på EU-markedet. Nå har det utviklet seg til et tett samarbeid, og mange vil hevde at vi oppfører oss som et medlemsland, selv om vi ikke er det.

Økonomisk sett er det vanskelig å si hvordan forholdet til EU vil utvikle seg. Norges gode økonomi er grunnet vår gass- og oljerikdom, og også inntekter fra fiskeindustrien. Blir vi medlem av EU hevder mange at vi kan risikere at suvereniteten og makten vår over disse ressursene svekkes. De er redde for at vi skal miste rikdommen vår, men er alternativet noe mer givende økonomisk sett? For å være med på samarbeidet bruker norske myndigheter hundrevis av millioner euro på programmer og lignende. Det er klart, det kan bli veldig dyrt i lengden.

Politisk sett er det også mange delte meninger. Norge har blitt veldig aktivt innenfor europeisk politikk, og mange hevder at vi allerede opptrer i form som et medlemsland, selv om vi ikke er det og ikke får lov til å være med på å påvirke beslutninger og viktige avgjørelser. Mange er imot medlemskap fordi det vil svekke demokratiet, og mange mener at vi allerede har mistet mye av suvereniteten vår gjennom samarbeidet med EU. Fra å være et demokratisk land med et folkevalgt organ der flertallet bestemmer har vi nå måttet bite i gresset opptil flere ganger fordi politikerne ikke har hatt mulighet til å unnvike de lovene og reglene EU pålegger oss.

Et medlemskap kan føre til både positive og negative konsekvenser for landet vårt. Akkurat nå er majoriteten imot et norsk medlemskap i den europeiske unionen, men tilhengerne øker akkurat slik som EUs utvikling. Forholdet til EU er ikke bare negativt, nettopp fordi det er en så utrolig viktig del av vår handel og økonomi, men også fordi mange av EU-landene nå jobber sammen for å prøve å løse store problemer og konflikter som er aktuelle i dag. EU har blitt til en union med stor makt og innflytelse, og hvordan forholdet kommer til å bli fremover kommer helt an på hvordan utviklingen kommer til å bli både økonomisk og politisk. Hvis Norge for eksempel kommer i en konflikt med Russland om nordområdene, så vil en ny EU-avstemning komme på dagsordenen mye raskere enn det som er estimert. Derfor kan man ikke si om norsk medlemskap i EU er en uunngåelig utvikling, det er det kun fremtiden som kan vise.

Nesodden videregående skole, Kjartan Veldes vei 12, 1450 Nesoddtangen, tlf: 66964200, post(a)nesodden.vgs.no Ansvarlig redaktør: Erik Heier, Innholdsredaktør: Magnar Kittelsen, Teknisk ansvarlig: Samuel Haugum og Jarle Eldegard SKOLEARENA UDIR ITSL EKSAMEN TENTAMEN ROMRESERVASJON EPOST AFK STORE NORSKE