Demokrati og menneskerettigheter i Russland

Tekst: Ingrid Anne Isberg, klasse 3AAA

Russland politiske situasjon har i det siste fått stor oppmerksomhet. De to siste valgene har nemlig ikke blitt godkjent av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE), grunnet at valgene ”ikke klarte å leve opp til mange av de kravene som OSSE og Europarådet anser for å være forpliktelser og standarder for demokratisk valg”. Brudd på menneskerettigheter i Russland har også blitt satt i fokus, men Russland selv mener de bryter dem i kampen mot terror, og at det derfor rettferdiggjøres. Kan disse bruddene på politiske lover og menneskerettigheter svekke Russlands demokrati og politiske situasjon?

Først skal jeg gå igjennom de mest grunnleggende kravene til et moderne demokrati, og litt om uenighetene om hva er godt demokrati egentlig er for noe. Demokrati er en styreform som baseres på at folket bestemmer hva slags politikk som skal føres. Man skiller som regel mellom to hovedtyper av demokrati, direkte demokrati og indirekte demokrati. Direkte demokrati er et demokrati der folket stemmer over politiske forslag, og indirekte demokrati er et demokrati der folket velger ut en gruppe som tar politiske avgjørelser og vedtak på vegne av folket. Noen mener at direkte demokrati er mer demokratisk enn den indirekte fordi da får folket styre selv og bestemme selv over de vedtakene og reglene som dreier seg om dem. Det er vanskelig å si nøyaktig hva som må til for at et samfunn skal kunne kalle seg demokratisk, men den amerikanske professoren Robert A. Dahl har laget en liste med krav som bør oppfylles dersom landet er demokratisk. Disse kravene er som følger: Stemmerett, organisasjonsfrihet og ytringsfrihet for alle, det vil si at velgerne har mange alternativer når de skal stemme, slik at alle har noen de kan stemme på som reflekterer deres meninger, på denne måten sørger man for demokratisk likhet som sikrer at alle får de samme rettighetene og politiske påvirkningsmulighetene. Derfor er det også viktig at samfunnet slipper til alle meninger for å motvirke et såkalt oligarki. Krav nummer to er mangfold av informasjonskilder, det vil si at velgerne skal ha muligheten til å skaffe seg korrekt informasjon om aktuelle problemer og samfunnsforhold, slik at de kan få et godt grunnlag til å vurdere de forskjellige kandidatene som stiller til valg. Det tredje kravet er fri konkurranse om stemmene som vil si at partiene må kunne kjempe om velgerne på like vilkår, mens det fjerde kravet er frie og rettferdige valg. Dette går ut på at gjennomføringen av valget og valgordningen ikke blir diskriminert av velgere eller politiske grupperinger. Det siste og femte kravet er folkevalgt innflytelse som forebeholder at det er ordninger som sikrer at valgene får følger for politikken som blir ført. Det vil si at de folkevalgte organene er nødt til å ha en reell innflytelse over statsstyringen.

Selv om vi har Dahls krav til et demokrati, så blir de representative demokratiene (indirekte demokratiene) i verden fortsatt utfordret av de forskjellige tankene om hva et demokrati er og bør være. Det er per dags dato tre forskjellige demokratier. Deltakerdemokrati, konkurransedemokrati og diskursdemokrati. Alle har tilhengere som kritiserer det representative demokratiet i dag. De som er for deltakerdemokrati mener blant annet at den representative styreformen fører til at velgerne blir for passive, og at det hindrer utviklingen av selvfølelse og identitet som man får av å forme sin egen hverdag. Tilhengerne av konkurransedemokrati krever mindre av befolkningen, og mener at viktige samfunnsproblemer er for kompliserte for folk å sette seg inn i. Disse mener at et direkte demokrati fører til uforutsigbar og kortsiktig styring av samfunnet, og at folkelige engasjement kan skade samfunnet fordi det forstyrrer de folkevalgte politikerne i å forvalte oppdraget velgerne har gitt dem. Det siste er diskursdemokrati som hevder at det representative demokratiet i for stor grad er preget av maktkamp og motsetninger mellom elitene slik at man ikke finner frem til løsninger som er til det beste for samfunnet på lang sikt. Alle disse tre mener at kortsiktige interesser blir lagt for mye vekt på under et indirekte demokrati, noe som ikke er heldig for samfunnet og fellesskapet.

Det representative demokratiet i dag blir ofte kritisert for at de gir folket en falsk følelse av å styre, uten at de får gjøre det. Sosialistene er spesielt opptatt av dette, og mener at det i virkeligheten bare er de aller mektigste og rikeste som tjener på det, og at denne styreformen opprettholder den urettferdige fordelingen av goder på det markedsøkonomiske systemet. Sosialistene mener at folket selv må avløse det representative demokratiet og la et mer ekte folkestyre ta over. Dette er allikevel ikke så enkelt som det høres ut, for selv innenfor de sosialistiske bevegelsene er det mange forskjellige meninger om nettopp hvilket demokrati som vil fungere best. Det spenner fra meningene om at det er viktigst å styrke samholdet mellom alle folk, til at et kommunistisk parti bør innføre diktatur på vegne av alle arbeiderne. Er det da ikke like greit å beholde det demokratiet vi har i dag som tross alt fungerer?

Spørsmålet er bare, fungerer dette demokratiet virkelig så godt som vi vil ha det til? Russland har som sagt hatt to politiske valg i det siste, men ingen av dem har blitt godkjent av OSSE, Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa. Den politiske situasjonen i Russland er nemlig slik at den ikke følger alle kravene Robert A. Dahl har satt opp for et moderne demokrati, og det er her problemene oppstår. De to valgene i Russland har nemlig brutt alle de fem kravene som jeg leste opp tidligere. Ved at sjefer tvinger arbeiderne til å stemme, ved at informasjon blir hindret i å komme ut, ved at opposisjonspartiene blir hindret i å stille opp, ved at valgloven blir tolket annerledes enn det var ment, ved at det folkevalgte organet ikke nødvendigvis er folkevalgt men valgt på samme, ugyldige måte, blir hvert eneste krav brutt. Kan vi da allikevel kalle Russland et demokrati?

Det virker som at kommunismen fortsatt henger igjen i Russland, og kanskje er dette noe av grunnen til at maktfordelingen er så skjev. Det er fortsatt den som sitter med makten, presidenten, som bestemmer fullt og helt hva som skjer i landet. Man skulle tro at folket ville reagere men tross grove overtredelser så har det ennå ikke oppstått noe voldsomt opprør. Dette kan skyldes at presidenten er populær blant det russiske folk, nettopp fordi det har vært veldig stabilt i Russland den perioden Vladimir Putin har vært president. Høy økonomisk vekst har gitt ham et godt rykte fordi arbeiderne dermed får de lønningene de har krav på. Allikevel er det kanskje mistenkelig at presidenten har en oppslutning på hele 80 prosent. Kan dette ha noe med valgfusk å gjøre? For det er nemlig slik at selv om Vladimir Putin har en kjempeoppslutning, så tyr Putin-partiet allikevel til udemokratiske metoder, som svekker demokratiet.

En annen stor sak som svekker Russlands politiske situasjon som et demokratisk land er at Amnesty International nå har rapportert at russiske myndigheter begår systematiske menneskerettighetsovergrep. Dette bryter med oppfatningen av et demokrati der alle mennesker skal stå likt og være med på å påvirke valgene som tas. Amnesty beskylder russiske myndigheter for å være involvert i ”tortur, bortføringer og hemmelig internering av sivile”. Dette er helt klart brudd på sentrale menneskerettigheter. Ikke nok med det, men Amnesty International mener også at Russland bruker ”krigen mot terror” som en unnskyldning for å begå disse overgrepene, akkurat slik som USA mener de har rett til å torturere fanger som er arrestert mistenkt for planer om terrorisme. Er det tilfeldig at begge disse stormaktene begår store menneskerettighetsovergrep, basert på samme grunn?

Det er vanskelig å ta både Russland og Amerika på at de bryter menneskerettighetene ved å kjempe mot terror. Dette er fordi det er en mangel på en universell og fullstendig definisjon av terrorisme. I FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1566 fra 2004 blir terrorisme omtalt som ”en handling som er begått”, det vil si at ifølge FN så er ikke å planlegge en terroraksjon terrorisme, men å begå aksjonen er det. Allikevel mener FN at alle former for terrorisme er uakseptabelt. Men er terrorisme så farlig at dette rettferdiggjør handlingene mange mener må til for å bekjempe terror? Martin Scheinin fra FN sier at sikkerhetsrådets anti-terrorkomité har et klart mandat for å sørge for at FNs medlemsland ikke skal bryte menneskerettighetene i forbindelse med kampen mot terror. Problemet er at statene ikke har fått klare retningslinjer fra sikkerhetsrådets komité om hvordan de skal respektere og holde menneskerettighetene samtidig som de prøver å bekjempe terrorisme. Det vil si at det finnes et smutthull som må fylles for at denne regelen skal være fullbyrdig og kunne følges fra punkt til prikke.

Russland har de siste årene vært et veldig stabilt land, med en enorm økonomisk vekst. Dette fører til at mange russere har en positiv innstilling til presidenten, selv om partiet hans tyr til udemokratiske metoder for å vinne neste valg. Det er allikevel veldig bekymringsverdig at denne politikken fører til at flere av kravene som betegner det moderne demokratiet, skrevet av Robert A. Dahl, blir brutt. Selv om mange av arbeiderne er fornøyde fordi de får lønnen sin og har arbeid, så er det mange som ikke blir behandlet på en verdig måte og blir politisk diskriminert. Dette strider mot demokratiets prinsipper, og det er mange som nå mener at Russland ikke lenger er et demokrati, men er på vei tilbake til et diktatur der den med makten bestemmer alt. Det at myndighetene mener de har rett til å bryte menneskerettigheter for å bekjempe terror er også med på å svekke Russlands politiske situasjon internasjonalt, men i og med at det ikke finnes klare retningslinjer for hvordan man skal holde menneskerettighetene og samtidig bekjempe terrorisme er det vanskelig å fullstendig nekte russiske myndigheter å gjøre dette. På grunn av dette kan man til slutt si at de ugyldige valgene og myndighetenes brudd på menneskerettighetene helt klart er med på å svekke Russlands politiske situasjon og landets demokrati.