Solbrun, varm og lykkelig

-miljøkrisens skjemmende arr

Av: Annette V. Hauger

Miljøforskere minner oss stadig på hvordan samtlige av oss ødelegger verden med våre daglige rutiner. Vi bidrar til global oppvarming ved å kjøre bil, båt og fly, og mens polene i lang tid har skreket etter hjelp til å helbrede deres stadig mer fremtredende dverg- syndrom, gjør vi ikke annet enn å sjekke kalenderen og tenke at de store problemene kommer lenge etter at vår tid på Jorda er over. Er det egentlig mitt problem? Vintertemperaturen i Norge stiger med en kvart grad hvert år, sto det nylig skrevet i VG med digre fonter, etterfulgt av utropstegn og bilder av sjokkerte menn. Det ble lagt frem som en kjempesak og presentert på forsiden av avisen som en annen arrogant b-kjendis som krever å få oppmerksomhet. Jeg blir irritert, jeg. I likhet med kjærlighetslivet til Pia Haraldsen er miljøpolitikken noe ingen kan tvinge meg til å interessere meg for. Selv om Norge har sett sin siste snøkledde fjelltopp om førti år, så må det ikke nødvendigvis være negativt. Jeg liker ikke snøen uansett. Har aldri hatt sansen for vintersport, og heller aldri fått det til særlig bra. Hvilken idiot var det som fant ut at det var lurt å kaste seg utfor en bakke med begge beina spent fast i ei stor brødfjøl? Alt man kan gjøre i snøen kan gjøres vel så bra i sommervarmen, men uten frostbitt og kilovis med stive klær. Hvorfor ikke bare flytte til Sibir hvis man er så veldig glad i minusgrader? Det er mulig vi taper penger på manglende skiturister i landet, men de pengene sparer vi uansett inn på å slippe å dra til Syden. Hva har vi egentlig å klage på?

Jeg husker godt da jeg var liten og gikk i Kløverveien Barnepark. Jeg hatet parken. For de som ikke vet hva det innebærer å gå i en barnepark fremfor en barnehage, så kan jeg peke på den ene hovedforskjellen som skiller en varm og komfortabel barndom fra et vått og kaldt barnehelvete. De barna som går i barnepark er nemlig ute hele dagen! I alt slags vær og i alle temperaturer. Foreldrene setter fra seg ungene i parken med kun en matpakke og et klapp på hodet, så er de så å si overlatt til seg selv i villmarkens ubarmhjertige fangenskap frem til klokka blir to. Det er riktignok et par tanter der som holder et visst overblikk, men med minstelønn på lønnsslippen skjønner jeg godt at de ikke føler noen umiddelbar trang til å yte mer enn å drikke kaffe på trappa. Jeg husker min tid i parken som kald og ensom med barnegråt, våte votter og vaselin i ansiktet for å unngå frostskader. Alle som har prøvd å gå i medvind med langt hår og vaselin i ansiktet vet at det er en temmelig ubehagelig opplevelse. Og som om smertene og ubehaget ikke var ille nok, så kunne en dag i parken være kjedeligere enn en seiltur i vakuum. Og i kjedsomhetens desperasjon blir man til slutt tvunget til å prøve det ultimale barnepark- stuntet som alle har fått streng beskjed om å ikke prøve seg på; slikke på gjerdet og se om man blir sittende fast. Vinteren er traumatisk for barn som går i barnepark. Er det ikke bare rettferdig at vi skjenker disse barna en ekstra tanke når miljøvernorganisasjonene brøler etter mer snø og kulde og mindre drivhuseffekt? Jeg er overbevist om at barndommen min hadde vært mye bedre dersom jeg hadde sluppet å tine stussen min i badekaret hver gang jeg kom hjem fra en vinterdag i parken.

Den globale oppvarmingen er et faktum, så hvorfor ikke bare gjøre det beste ut av den situasjonen vi er i? I familien min vet vi å sette pris på de enkle gledene ved denne såkalte miljøkrisen vi går gjennom. Mamma kan komme strykende inn på soverommet mitt en sommermorgen med avisen i hånda og si oppspilt ”Nå er det tynt ozonlag over Østlandet”, og vips så sitter hele familien i solveggen og bruner seg for alt det er verdt. Ikke bare styrker det familieverdiene og virker samlende, men det gjør også at du oppnår en gyllen brunfarge på rekordtid. Samfunnet vårt effektiviseres stadig, og da er det jo helt yppelig at du kan oppnå samme resultat med et par timers soling som man i gamle dager måtte bruke hele ferien på. Så har vi mer tid til andre ting som TV-titting og dataspill.

Situasjonen har uansett ikke nådd det kritiske stadiet da verden går under. Hvis vi kutter ned CO2-utslippene våre drastisk, vil våre barnebarn kunne vokse opp med den samme bitende vinterkulda som vi hadde da vi var unge. Dette enorme CO2-utslippet er det nesten utelukkende bilene som har fått skylden for. Det er ikke så mange som tenker over de store mengdene med forurensning som pumpes ut av store skip i hele verden. De fyller havene med all slags faenskap, og flyene er ikke noe bedre. Eller som en meget vis mann ved navn Jerry Adler en gang sa: ”Hvis alle på Jorden sluttet å puste i én time, ville ikke drivhuseffekten være noe problem lenger.” Alt vi trenger å gjøre er å slutte å puste, eller slutte å bruke transportmidler. En smal sak.

Når alt kommer til alt kan jeg bry meg akkurat så lite jeg vil om miljøproblemene, men så en dag kommer den bitre følelsen av dårlig samvittighet. Jeg får sannsynligvis barn en dag, og etter utallige våkenetter og bleieskift, ender jeg sikkert opp med å bli glad i den lille sneipen også. Den lille sneipen som skal få sine egne unger som jeg antageligvis også kommer til å få sansen for. Og av alle disse smårollingene er minst en av dem dømt til å bli av den fjølkjørende typen som elsker å suse utfor snøkledde fjellsider og boltre seg i minusgradene. Da hadde det vært fint om han eller hun kunne gått bort til den lokale slalåmbakken og kost seg der, fremfor å måtte dra helt til Russland for å finne snø. Det hadde ikke vært noe særlig. Jeg unner ingen å måtte dra til Russland.