Vær tålmodig, menneske.

Kåseri: Ingrid Helen Flognfel Brubaker

Det finnes nok av konspirasjonsteorier i verden.
Holocaust fant aldri sted.
Det var lesbiske vesener fra det ytre rom som styrte flyene som krasjet inn i Twin Towers.
Elvis lever i beste velgående i Mongolia.
Jesus var en kvinne med skjegg.

En mer ukjent en, er teorien om at det er satt i gang en hemmelig bevegelse som skal teste utålmodigheten din, et slags tålmodighetsgestapo, som rekrutterer kjente og ukjente, og er utplassert for å sette befolkningens tålmodighet på prøve. Du vet ikke hvem de er, du vet ikke hvor de er, men du har sannsynligvis støtt på i hvert fall én av deres ansatte før.

Disse personene kan man nemlig møte når som helst og hvor som helst. Man er ikke mange dager gammel før man for første gang treffer utålmodigstesterne: Småbarnsmødrene. Småbarnsmødre har blitt spesialsjanghaiet inn for å teste så mange mennesker de kan på en gang. Først og fremst spedbarn. De fleste babyer stirrer utålmodigheten i ansiktet for første gang på kafeer, der mødrene deres sitter og tar igjen tapt tid med venninner og barna tenker fortvilt JEGVILHAPUPPNÅ og grafser hjelpeløst på lukkede bluser mens mødrene super kaffelatte for harde livet og ler så drøvelen vaier i vinden og barna må simpelthen være tålmodige nok og vente på det øyeblikket moren er klar for å blotte brystet. For noen barn er lidelsen uutholdelig, og de responderer ved å sette i gang en egen liten tålmodighetstest. Testen innebærer at barna skriker ut lungene sine med et lydnivå som skjærer seg rett gjennom marg og rett gjennom bein, gjør at biler kjører inn i hverandre utenfor og får barnemordersympatien til å akutt blomstre opp i gjestene som okkuperer de andre bordene. Mellom småbarnsvræl og småbarnsmorslurping - dette onde samarbeid mellom mor og barn! – hvor lenge klarer du å bli sittende uten å få kaffen i vrangstrupen?

Men når barna er blitt litt større og det ikke lenger er nødvendig for mor å flerre opp skjorta på et offentlig sted, blir det vanskeligere for dem. På spedbarnsnivå spilte de en rolle i det onde kaféterrornettverket, men når de blir eldre er det ikke lenger noen kjære mor. Særlig da rundt juletider. De fleste kjenner til den lille tidsperioden mellom julemiddag og gavefråtsing. Alle barna har for harde livet slafset surkål, most medisterkake og slurpet saus, og for dem er det nå på tide med høydepunktet. PAKKENE. Mens foreldrene nyter en juleakevitt og tørker en tåre mens de tenker tilbake på den tiden de ble glade for å få en appelsin i gave, er barna nå veldig klare for å rive papiret av plastlekene som sannsynligvis er laget av kreftkjemikalier produsert av femåringer i Kina. Tiden mellom middag og pakker utspinner seg gjerne på kanskje fem-ti minutter, men for barna kjennes det ut som nærmere 80. Foreldrene setter her inn støtet og presenterer alle argumentene de har på lager som skal teste avkommets tålmodighet.

”Du må vente på julenissen.”
”Du har ventet på gavene i ett år, du kan da vente litt til.”
”Vi skal bare rydde av bordet.”
”Vi skal bare koke kaffe.”

Disse argumentene blir liret av dem med barmhjertige smil og hyggelige HØH, HØH, men i denne situasjonen forandres foreldrene i de små lysende barneøynene til store skikkelser som står i veien for ekstatisk julegavelykke. Mor og far blir til monstre som beveger seg mot kjøkkenet i sakte film med sauseskåler og fettete tallerkener i hendene mens de messer ”Viiiiii skaaaaaaal baaaaaaaaaaaaaareeeee kooookeeeeeeh kaaaaffffffffføøøøøøøhhhhhh…” og når julenissen endelig vralter inn døra, er barnas ansikter allerede rødere enn nissedrakta og blodårene pulserer i pannene og øynene har fått en rabiat glans og når nissen spør ”ER DET NOEN SNILLE BARN HER?” så vil ingen av dem kunne svare ja fordi de allerede har knust kopper, revet ned juletreet, lugget lillesøster eller spontanspydd på juleduken ut av ren og skjær utålmodighet, raskere enn noen kan forsøke å rette opp stemningen med et spakt HO HO HO.

Sånn generelt sies det at den som venter på noe godt, ikke venter forgjeves. Det kan hende. Likevel vil jeg ikke påstå at bussen er en ting som er så god at man ikke venter på den forgjeves. Bussjåførene sitter inne i de varme bussene sine, godslige som Postmann Pat selv, med gamle slagere på høyttaleren. De kjører opp Svedstadbakken i en halv kilometer i timen, en halv time for sent, og lar deg stå stille på holdeplassen i manisk frustrasjon. Gjerne i regn. Enda mer gjerne i snø. Bussjåfører blir betalt svart timelønn for å ikke overgå fartsgrensen på 2. Neste gang du venter på bussen i snøvær – ikke nøl med å kaste snøball på den når den endelig kommer. Sjåførene skal bare teste ut hvor lenge du orker å stå der før det blir absurd. Og det blir det ganske fort.

Du har sikkert også møtt på de menneskene som går i butikken og handler for tilsynelatende første gang på et halvt år, de som fyller handlekurven til randen og triller seg elegant inn foran deg i køen med tre sekunders margin. Gjerne den dagen du bare skal kjøpe en tyggis for å få vekslet penger og i tillegg må må må må må må skynde deg å gå gå gå gå gå gå slik at du kan nå nå nå nå nå siste bussen hjem. Neste gang du dunker hodet i handlevogna av ren frustrasjon over disse menneskene – ta en titt ned i vogna på hva de kjøper. Det er innlysende at de er i butikken kun for å teste hvor lang lunta di er. Hvem kjøper for eksempel engangsgrill, dobørste, havsalt, Solo-is, nylonstrømpebukse, Zalo og Fruktnøtt? På en gang? Svært få. Svært få.

Og så. Den ultimate tålmodighetstesten. Manndomsprøven. Selveste eksamen. De er det Bill er for Hillary, det Ivar var for nynorsken og det Se og Hør er for Idol-Tone. Deres beste venn og mest elskverdige støttespiller. De er Telenors kundeservice. Bedre tålmodighetstester finner du ikke. Etter 34 ring vil en svært hyggelig men svært automatisert kvinne løfte av røret og vennlig informere deg om at du er nummer trehundreogåttifjorten i køen, men at du raskt vil beveges fremover. Du vil snart hjelpes av en av Telenors fire veiledere. Frykt ikke, legg ikke på, la oss i stedet spille deg en trudelutt eller to eller førtiseks i mellomtiden. Phil Collins, kanskje? Eller litt Celine Dion?

Og det er etter dette de fleste sprekker. Det er etter møtet med Telenor at de fleste slenger på røret og tar steget ut i den store verden hvor de blir massemordere, religiøse fanatikere eller politikere. Det er dette som er grunnen til at det er krig i verden. Jeg har selv opplevd alle disse tingene og mye av grunnen til at jeg er
a) sliten
b) bitter
c) homicidal
er nettopp andre menneskers hensynsløse testing av min tålmodighet. Det tar jo ikke slutt.

Men smil til verden og verden smiler til deg, er det ikke det de sier? Always look on the bright side of life? Don’t look back in anger? Er det i det hele tatt noe positivt med det hele? Er utålmodigheten, fremfor beskjedenheten, rett og slett en dyd? Utålmodigheten kan føre til forandring, det er det ingen tvil om. Du kan for eksempel forkaste din sterke pasifistiske tro på stedet når du for eksempel ender opp bak tidligere nevnte småbarnsmødre som vandrer nedover fortauet med fire barnevogner i bredden. Eller du kan bli drevet til valget om å aldri mer gå ut av leiligheten din fordi du helst aldri vil treffe andre mennesker igjen. Men det positive med utålmodigheten? Klart. Du slipper jo ikke opp for ting å irritere deg over, for å si det sånn.

Og apropos. Sånn på tampen. La meg bare få introdusere deg for en siste utålmodighetstester. Du har nok møtt på henne før. Jenta som skriver under sterkt tidspress og helhjertet forsøker å være morsom, ironisk og subtil på kommando. Hun som serverer deg argumenter og meninger og ordspill som plastperler på en noe knutete snor. Sitter du her og leser, altså? Leser irriterende pjatt fra en utålmodig fjåse, sier du? Kjenner du at lunta begynner å ta fyr? Vel, gratulerer. Har du holdt ut hele veien ned hit, har du rett og slett bestått testen du og!